Mangelen på teglverksprodukter ble bortimot fortvilet under gjenoppbyggingen. Kravene om økning i produksjonen ble stadig sterkere. I september 1946 oppnevnte derfor Staten ved Handelsdepartementet en komite med representanter for teglindustrien og Staten, som bl.a. skulle kartlegge industriens tekniske nivå, dens geografiske fordeling, og komme med forslag for økt produksjon.

Vedlegg: Last ned den offentlige utredningen fra 1946.

Etter andre verdenskrig sto Norge foran store gjenoppbyggingsoppgaver. Men det var mangel på teglprodukter og myndighetene krevde økt produksjon. I 1946 oppnevnte Staten ved Handelsdepartementet den såkalte Teglverksomiteen. Komiteen skulle bl.a. kartlegge industriens tekniske nivå, dens geografiske fordeling, og komme med forslag for økt produksjon:

"Handelsdepartementet oppnevnte 8. september 1946 følgende medlemmer av komitéen:

  • Direktør Halvard Løken, Boligdirektoratet (formann)
  • Ingeniør O. Seip, Boligdirektoratet (varamann)
  • Kontorsjef Habberstad, Den Norske Landsforeningen for Teglverker
  • Bestyrer F. Stensby
  • Teglverksarbeider K. Johnsen, (varamann)
  • Disponent Danckert Mellbye
  • Disponent A. G. Vigen
  • Ingeniør A. Furuseth
  • Teglmester Hans Zakariassen
  • Byråsjef R. Danielsen, Industridirektoratet (komiteens sekretær)

Komitéens mandat var:

Å gi en oversikt over behovet for teglverksprodukter: a) I de nærmeste år hvor gjenreisningen av de krigsherjede byer og distrikter stiller ekstraordinære krav. b) I den derpå følgende tid med normal byggevirksomhet

Å gi en oversikt over teglverksindustrien, dens geografiske fordeling, dens kapasitet og forbruk av materialer med nåværende arbeidsstyrke, og dens produksjonsevne, forbruk av materialer og behov for arbeidskraft ved full utnyttelse av kapasiteten.

Å legge fram forslag til en modernisering og rasjonalisering for økning av anleggenes effektivitet og om mulig forlengelse av produksjonssesongen. Det tas herunder hensyn til de forskjellige distrikters behov for teglverksprodukter og teglverksindustriens geografiske fordeling. I denne forbindelse undersøkes om det kan være hensiktsmessig å anlegge nye verk, f.eks. på Vestlandet og i Trøndelag."

Den 4. november 1947 forelå komiteens innstilling som bærer tittelen: "Innstilling om modernisering av teglverksindustrien".

Komiteens anbefalinger:

"På grunnlag av de foregående behovsanslag antar komiteen at det ikke er nødvendig å gå til reising av nye verk for å komme opp i en produksjon som skulle dekke behovet. Dog vil nybygging av verk muligens være nødvendig for:

  • Å sikre en bedre geografisk fordeling av produksjonen.
  • Å fremme en spesialisering av produksjonen.
  • Å erstatte gamle verk som enten ikke lønner seg å modernisere eller hvor leirfeltene er så begrensede at drift på lang sikt ikke kan påregnes.

Hovedvekten må innen teglindustrien i de nærmeste år framover være å modernisere de anlegg som er i drift i den utstrekning forholdene ligger til rette for det."

Videre skriver komiteen:

"Skal modemiseringen av verkene kunne foregå i løpet av et rimelig tidsrum vil det sannsynligvis iallfall for en del av de norske teglverker bety at Staten her må tre støttende til. Støtten bør sannsynligvis gis i form av lån og rimelige avbetalings- og rentevilkår."

Utover den i og for seg interessante analyse av teglindustrien og de behov som forelå, fikk komiteens anbefalinger liten praktisk betydning. Noen mindre verk mottok lån eller lånegarantier fra staten, men produksjonen ved disse verkene var fremdeles så lav at de bare maktet å dekke rent lokale behov. De større verkene, som kunne ha monnet noe i landssammenheng, fant ikke å ville motta lån eller garantier fra statens side.

Muligens hang dette sammen med de forutsetninger om forpliktelser som Staten knyttet til tilbudet, f.eks. områdedekning, spesialisering osv. Dessuten spøkte vel fremdeles i bakgrunnen de store tilbakeslag som teglindustrien hadde hatt etter tidligere rushperioder.

Teglverkseiernes linje ble prislinjen, dvs. en hevning av prisene på teglprodukter slik at verkene selv kunne finansiere utbyggingen og rasjonaliseringen.

At prisene var for lave er hevet over tvil, men om denne linjen kunne ha ført til en så rask utbygging at det hadde fått noen vesentlig betydning for gjenoppbyggingen er mer tvilsom.