Norske teglmestere som hadde gjennomgått Sveriges teglmesterskole, hadde lenge gått med et håp om å få stiftet Norges teglmesterforening etter svensk mønster. Dels for å øke produksjonsledernes egen yrkesdugelighet og dels arbeide for en heving av det faglige og tekniske nivå innen teglindustrien som helhet.

Høsten 1945 ble Norges Teglmesterforening stiftet i Rolvsøy i Østfold. Styret i de første to år fikk denne sammensetning:

  • Formann: Hans Zakariassen
  • Viseformann: Elling Jonassen
  • Kasserer: Aksel Westlund
  • Sekretær: Kåre Selmer
  • Styremedlem: Hans Hauglin

Foreningens formålsparagraf var en tro kopi av den som Sveriges Tegelmästareförening hadde. Den satte som mål å arbeide for medlemmenes faglige utvikling, hevning av det tekniske nivå og arbeidernes yrkesdugelighet gjennom yrkesopplæring i de viktigste faggruppene, alt sammen som et bidrag til å løse de store oppgavene som samfunnet stilte til denne industrien nettopp da. Dessuten var hensikten å bringe den miskjente og lite ansette industrien på nivå med de øvrige industrier, slik vi så det i våre naboland. Foreningens styre vendte seg til de øvrige organisasjonene og ba om deres støtte og syn på saken.

Teglverkseierne, gjennom Den norske landsforeningen for teglverker (1917-1959), viste liten interesse og erklærte bl.a. at noen økonomisk støtte kunne man ikke bidra med. Muligens trodde de at dette var en forening som etterhvert ville utvikle seg til en vanlig fagforening, med lønnskrav o.l. Det hjalp lite å vise til Sverige, hvor teglmestere og verkseiere hadde samarbeidet om de ovennevnte oppgavene i 50 år.

Norsk Bygningsarbeiderforbund stilte seg imidlertid positivt til saken og stilte Drømtorp teglverk på Ski, som forbundet disponerte, gratis til disposisjon ved yrkesopplæring.

Det skulle vise seg at det ikke var så hel og full enighet om sakens betydning innen egne rekker heller. Endel mente at kravet om utdannede teglmestre ville stenge ute arbeiderne fra å rykke opp til produksjonsledere slik det hadde vært i endel år. I teglindustriens første tid var gjerne produksjonslederne blitt rekruttert fra kontorfolk, underoffiserer, handelsmenn osv.

Enkelte av de eldre arbeiderne, kanskje mest blant brennerne, var heller ikke begeistret for yrkesopplæring. De mente å kunne sitt fag og viste liten forståelse for å erverve seg en teoretisk bakgrunn. Erfaringen var for dem alfa og omega.

Norges teglmesterforening ble stående i stampe med sine oppgaver. Det ble ingen fremgang i teglmesterutdannelsen. I 1946 satte svensk teglindustri og Sveriges Tegelmästareförening igang noen korte teoretiske kurs for teglmestere, som en foreløpig hjelp til nordmennene. Kravet til den faglige kompetanse var imidlertid ikke med, og kursene fikk nok dermed ikke den tilsiktede betydning.

Yrkesopplæringen for arbeiderne i teglindustrien innskrenket seg til noen forelesninger for brennere ved et to-tre yrkesskoler, uten kvalifiserte lærere. Moderne ringovnsbrenning ble ikke berørt. Heller ikke brenning i flammeovner. Så ebbet det ut.

Etterat bransjerådene var kommet, fikk teglindustrien også sitt råd. Norges teglmesterforening hadde en representant der. Det skjedde imidlertid ikke noe i sektoren for teglmesterutdannelse og yrkesopplæring. Produksjonsutvalgene ved de enkelte verk kom også i disse årene. Det synes som om disse fikk noe større betydning for de yrkeshygieniske forhold enn for det tekniske nivå.

Per R. Børresen fra Bratsberg teglverk (Lunde) var formann i foreningen de siste årene.

Kilde: Hans Zakariassen, Teglindustriens historie, s. 231f.