På 1700-tallet revitaliseres norsk teglindustri. Med få unntak hadde teglproduksjonen ligget brakk siden middelalderen. Mesteparten av tegl frem til 1700-tallet ble importert fra Danmark, Tyskland og Nederland. Årsaken kan ha vært både svartedauden i 1349 og personalunionen med Danmark fra 1380. Men med nye idealer og byggeskikker på 1700-tallet blir tegl en forbruksvare, og teglverkene vokser frem.

Den nye teglproduksjonen på 1700-tallet var først og fremst en binæring til jordbruket. Det var små, enkle anlegg, beregnet for å dekke gårdens behov. Etterhvert kom også større anlegg i drift - teglverk som solgte stein i det lokale markedet. Men også disse var i stor grad gårdsverk.

Det er ikke mulig å få noen fullstendig oversikt over teglnæringen i Norge i denne perioden, men man kan få et inntrykk av hvordan det kan ha vært. Et godt utgangspunkt er en nasjonal fabrikktelling fra 1776, utført av Industri- og fabrikksekratariat i Kommersekollegiet. Da ble 44 teglverk registrert. Antall sysselsatte var totalt 155 arbeidere. Deretter vokser teglnæringen kraftig. I Jens Krafts beregninger fra 1820-35 ble det registrert 152 teglverk.

Hovedårsaken til fremveksten av teglverkene var at tegl ble en forbruksvare. Det var økonomisk rasjonelt å etablere teglverkene, og det var i tråd med opplysningstidens idealer. Tegl gjorde husene mer bekvemme (bl.a. på grunn av teglpiper), helsen ble forbedret og det skapte et skarpere skille mellom offentlig liv og privatliv. Arbeidsdagene ble lengre, på grunn av bedre inneklima, og man kunne tjene mer penger som igjen kunne forbrukes. Blant annet på tegl.

Men det er først på 1800-tallet man kan begynne å snakke om en teglverksindustri, med overgang fra gårdsverk til selvstendige teglverk i og rundt byene.

Kilde: Hutchison, Ragnhild. (2007). Fra leire til forbruksvare: Teglsteinens vei til forbruksvare på slutten av 1700-tallet. Heimen, 44, 17.