Etter hvert ble det utviklet oppmurede ovner, til å begynne med uten hvelv og port og delvis nedgravd i terrenget. Disse ovnene ble fylt ovenfra og dekket med brente leirblokker på toppen. Seinere ble disse utstyrt med hvelv og ofte en liten skorstein. Fyllingen av ovnen foregikk da gjennom en port som ble murt igjen før brenningen kunne begynne.

Disse ovnene ble etterhvert videreutviklet med trekkanaler og mer og mindre sinnrike reguleringer ettersom man vant erfaring. Disse ovnene fikk fellesbetegnelsen kasseovner og var periodiske. Det vil si at de måtte avkjøles, åpnes og tømmes etter hver brenning, for så å fylles og tettes på ny for neste brenning. Dette var vanlig i Norge helt fra middelalderen og frem til 17-1800-tallet. Lindeballe teglovn i Danmark er en typisk kasseovn.