Brenningen foregikk de første hundreårene i såkalte miler, dvs. at den tørkede steinen ble stablet i et bestemt mønster i store hauger. Det ble laget kanaler i milen hvor det ble plassert store mengder brensel. Til slutt ble det klasket et tykt lag med bløt leire utenpå hele milen, med åpninger ved bunnen for inntak av luft til forbrenningen, og på toppen for utslipp av røykgassen.

Det har trolig vært få miler her til lands. Da kunsten å brenne tegl kom til Norge i middelalderen var det allerede utviklet bedre brennovner. De tidligste ovnene som er funnet i Norge har alle delvis vært oppmurede konstruksjoner, om ikke fullt utviklede kasseovner.