Den tidligste bearbeidingen av leira foregikk ved tråkking av mennesker eller dyr. Beintråkking av leira ble senere erstattet med opprettstående møller, trukket av hester eller okse. Bildet viser hvordan hesten kunne gå i sirkel for å bearbeide leiren. Dette var svært lite behagelig for dyrene, og mang en hest måtte avlives etter en sesong. Etterhvert ble denne manuelle bearbeidingen erstattet av dampmaskin.

Etter råstoffbehandlingen ble leiren tradisjonelt trillet i trillebår til formingen. Først på 1950-tallet begynte man å eksperimentere med lagring av leire i siloer og sumperom. Dette skulle vise seg å være svært viktig for å få riktig konsistens på leiren.

På 1950-tallet begynte enkelte teglverk å vurdere bruken av såkalte sumperom. Inspirasjonen kom fra teglverk i blant annet Tyskland, Holland og Sverige. Det nye Bratsberg teglverk (Lunde) var pioner på området og tok i bruk Norges første sumperom i oktober 1963. Det nye Alna teglverk (Nes) fulgte etter som nummer to høsten 1966. De tre neste var Innherad teglverk, Graverens teglverk, og Rakkestad teglverk.

Sumperom, av noen feilaktig kalt "silobygg for leire", viste seg å være svært effektivt. I sumperommet fikk leiren bedre plastisitet, den ble mer stabil og produktene mer målnøyaktige. Dette var svært viktig i produksjon av fasadetegl.

Sumperom var imidlertid noe ukjent blant de "gamle" teglverkene, og de nye verkene ble møtt med argumenter om at det var uforståelig å bruke penger på et "lagerrom for leire". Denne holdningen er trolig en av årsakene til at flere gamle teglverk forsvant i 1960- og 1970 årene.