Etter forming måtte leiren tørkes. Dette foregikk til å begynne med i friluft, og etterhvert i tørkehus og tørkeskur. Ulempen med friluftstørking var at et regnskyll kunne ødelegge hele produksjonen. Derfor ble steinen alltid tildekket med lemmer, men det var ofte ikke godt nok. Tørkehusene var derfor et viktig fremskritt.

Både friluftstørke og tørke i hus tok tid, ofte 3-4 uker før man kunne brenne steinen. På midten av 1900-tallet ble derfor kammertørken populær, noe som økte tørkehastigheten (Børresen s. 54).