Det gamle Fredrikstad, på østsiden av Glomma, ble gang på gang rammet av ødeleggende branner i den lettantennelige trehusbebyggelsen. Slukningsmulighetene var små, så det ble økonomisk ruin for mange av byens borgere hver gang den røde hane gol. Gang på gang ble kravet om å bygge i stein eller mur reist fra myndighetene. Men for den vanlige borger ble det for dyrt. Økonomien strakk ikke lenger enn til småhus i tre.

Etter den katastrofale brannen i 1672 reises saken på nytt, men det skulle bli de første festningsanleggene i byen som skulle gi støtet til igangsettelse av teglproduksjon. Fra 1673 kan vi lese om en teglovn som ble bygget på Nabbetorp, på østsiden av Glomma, like inntil Fredrikstad. Det var et rent militært anliggende, og driften ved dette statlige foretak kan ikke ha vært særlig oppmuntrende i årene som fulgte. Det klages over at ovnen er forfalt og det hele i en dårlig forfatning da en sterkt forgjeldet rådmann, Hans Christensen Garde, søkte om skjøte på "Kongelig Majestæts Teglovn, med hosliggende Nabbetorp og engløkkes jord." (1687-1688).

Hverken de sivile eller militære myndigheter hadde noe imot dette, men etter innstilling fra Rentekammeret ble det likevel bestemt at teglovnen skulle bortforpaktes til høystbydende og at Gade skulle få en del av avgiften.

Stein til alle festningsanlegg i Sør-Norge - andre teglovn 1737

Man hører så ikke mer om teglovnen på Nabbetorp før i forbindelse med planene om utvidelse av festningsanleggene. I 1737 ble det anlagt et teglverk på Nabbetorp der den gamle teglovnen hadde ligget. Dette ble også et helt statlig og militært foretak. Verket skulle levere stein til alle festningsanlegg i det Søndenfjeldske Norge. Foruten dette privilegium - som besto helt frem til 1881 - fikk de også utlånt slaver fra Fredrikstad Festning for 8 skilling dagen, hvorav halvparten utgjorde slavens lønn.

Verket var i drift opp igjennom årene på 1700-tallet med slaver og militære arbeidere i produksjonen. Det oppgis at verket hadde to ovner som "hver kunne brenne bortimot 80.000 stein." Hvorvidt dette refererer seg til kvantum i en brenning, eller på årsbasis, sies ikke noe om. Sannsynligheten taler for at det siste er det riktige. Det første ville være utenkelig både av hensyn til konstruksjon, driftsegenskaper og vedlikehold.

Det klages over for store driftsomkostninger og tapsbringende drift. Foruten høye vedpriser, var det også vanskelig å skaffe ved til fyringen av ovnene. Teglovnene ved godsene på Borregård, Sanne og Elingård var store forbrukere, og dessuten ble store mengder ved solgt til Vallø Saltverk i Vestfold og til Fredrikshald og Christiania.

I private hender fra 1796

Det var festningens behov for teglstein verket først og fremst skulle dekke. Da oppbygningsarbeidene ved festningen var fullført og den store kasernen ved torvet sto ferdig i 1788, sank behovet for teglstein sterkt, og produksjonen ved verket gikk tilsvarende ned. Leveransene til de øvrige festningsanlegg i Det Søndenfjeldske Norge var også meget beskjedne. I 1796 søker bestyreren avskjed, og verket ble utbudt til salgs på auksjon. I betingelsene het det at eieren hvert år skulle ha en underoffiser og 20 kronarbeidere til hjelp.

Postmester Daniel Bremer fikk tilslaget og drev verket i ett år. Deretter overtok Stallmester Christian Bing, og etter hans død svigersønnen, løytnant Hans Christian Ebbesen, som kjøpte det for 1620 rdl. Bing - som kom fra Danmark - hadde i mange år vært regnskapsfører for verket i den tiden staten eide det. Produksjonen var imidlertid fremdeles liten med det primitive produksjonsutstyret. Så sent som i 1800, da løytnant Ebbesen hadde overtatt, var produksjonen fremdeles bare 100.000 murstein pr. år, med en arbeidsstyrke på 8 mann. Først fremover mot midten av 1800-tallet var produksjonen øket til ca. 500.000 murstein og 100.000 takstein pr. år. Arbeidsstyrken var øket til ca. 30 mann. Løytnant Ebbesens sønn, cand. jur. Waldemar Ebbesen, hadde da overtatt bedriften.

Utvidelser og nybygging fra 1892

I 1892 kjøpte brødrene Hans og Christian Gaaserud verket og Nabbetorp hovedgård for 150.000 kroner. De delte opp eiendommen og bygget to verker der det før hadde vært ett. Det gamle Nabbetorp teglverk ble bygget ut til et stort verk på samme tomten hvor det gamle hadde ligget. I tillegg bygde de Gudeberg teglverk i 1899. I 1897 ble det dannet et aksjeselskap: A/S Nabbetorp teglverk, med en aksjekapital på 100.000 kroner. Som disponent ble ansatt Ragnvald Herseth. Verket fikk helt nytt produksjonsutstyr. De gamle hestedrevne møllene ble skiftet ut. Man fikk dampmaskin, og kolbestempler overtok formingen av mursteinen. Taksteinen ble fortsatt formet for hånd. En stor ringovn erstattet de gamle periodiske ovnene, og verket fikk rikelig med tørke- og lagerhus.

F.f.T samkjører driften mellom tre verk

A/S Fredrikstad forenede teglverker (F.f.T) samkjørte fra 1920-årene produksjonen mellom Nabbetorp, Gudeberg og Fredrikstad. Nabbetorp teglverk produserte kun takstein, mens Gudeberg teglverk og Fredrikstad teglverk produserte bare murstein. Ovnen ved Nabbetorp ble satt ut av drift og taksteinen fraktet på prammer til de øvrige to verkene og brent der. Ovnsmannskapene alternerte mellom de to verkene. Som vi forstår ble det en ganske sterk reduksjon i produksjonen, med uutnyttet kapasitet.

Alle disse tre verkene nedlagt samtidig i 1929. Gudeberg Hovedgård ble overtatt av A/S Fredrikstad forenede Teglverker til administrasjonsbygning for bedriften i 1932.

Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.

FylkeØstfold
KommuneFredrikstad
Etablert1673 (1737, 1892)
Nedlagt1929
Beliggenhet
MerknadRingovn