I 1741 startet kjøpmann Diderik (Didrich) von Cappelen pottemakeri og teglverk på gården sin, Dorholt i Lunde. Cappelen var den første som fikk privilegium til å drive teglverk og potteri i Bratsberg Amt (Telemark). Det de lagde her ble levert i Skien by og Bratsberg amt og klarte seg bra i konkurranse med varer levert fra hollandske båter som kom til Skien. Dette teglverket ble drevet helt fram til 1947. Senere ble det startet flere teglverk i området. Vassdraget var den viktigste transportåren for de tunge produktene.

I publikasjonen "Landsmarka, Skogsbygd med tradisjoner" gir forfatteren, Gerhard Hedlund, et omriss av industrivirksomhetene i denne særegne bygda, deriblant tegl- og pottemakerproduksjonen. Dessuten har Marthinius Haugland stilt en del materiale til disposisjon:

Godseieren på Ulefoss, Diderik von Cappelen, fikk i 1741 privilegium på drift av teglverk og potteri på Dammen, eller Dorholt som det heter. Dette var en av flere anstrengelser fra dansk side for å gi norsk økonomi en sterkere stilling.

I privilegiebrevet fra 1741 heter det bl.a.: "Ligeledes ville Vi allernaadigst, at Amtmanden ved allernaadigst Rescript anbefales dend Anstalt at forføie og derhen see, at alle de udi bemelte trende Miles Circumference fra Gaarden Daarholt sig opholdende Løsgiengere tilholdes, ligesom de og skal tilforpligtet være paa dette Teilverk og Pottemagerie at arbeide for saadan billig Betaling, som de ved andre deslige Verker i Norge nyder."

Styresmaktene så med andre ord positivt på industrireisningen som et tiltak mot "løsgjengeri". Verket som ligger ved Tyrivann i Landsmarka, sto til å begynne med på oppsiden av fossen. Det ble da brukt hestevandring til å trekke leirmøllen med. Seinere ble verket flyttet til nedsiden av dammen og kunne dermed dekke sitt kraftbehov til såvel sagbruket som teglverket ved hjelp av et vasshjul under fossefallet. Leiren ble gravd opp fra bunnen av Tyri vann ved lav vannstand om vinteren, kjørt ned til verket og lagret i en binge hvor den gjennomgikk en viss "sumping" under påvirkning av frosten. Dette gjorde leiren lettere å arbeide med (fordelene med sump ing var altså kjent, også på den tiden). I dag ser vi sumping som en forutsetning i råstoffbehandlingen.

Taktegl utgjorde hoveddelen av tilvirkningen, men det ble også produsert en del murtegl og dessuten potter og kar. All produksjon ble handformet; det var bare leirmøllen som ble drevet med vasskraften. Varene ble brent i en periodisk kammerovn, uten murt hvelv; ifølge Marth. Haugland. Det ble i hovedsak brukt ved, i stor grad avfall fra sagbruket, til brensel.

Foruten å dekke eget behov, ble produktene solgt i både Lunde og på Ulefoss (Halla). Også i Skien ble det markedsført produkter fra Saga teglverk, og "Cappelen solgte billigere på Skien brygge enn utlendingene," vet Hedlund å berette. Vi kjenner ikke så mye til verkets kapasitet, men omkring 1920 oppgis produksjonen å være oppe i 30.000 takstein og 8.000 murstein i året. Om ikke Saga teglverk var av de største, så er det i hvert fall et eksempel fra eldre tid som det enda finnes opplysninger om.

Det kan nevnes at Diderik Cappelen i 1750-årene også bygde et teglverk på sin gård Kolstad i Helgen, ytterst i Nome kommune, nær grensa mot Skien. Dette var trolig et gårdsteglverk, beregnet for å dekke det helt lokale behov.

Kilder:

Opstad, Lauritz. (1990). Norsk pottemakeri: 1600-1900. Oslo: Samlaget.

FylkeTelemark
KommuneNome
Etablert1741
Nedlagt1947
Beliggenhet