Trondhjems Aktieteglværk kan skrive sin historie helt tilbake til Middelalderen. For den eldste historien om "Teglværkstomterne hinsides Nidarbakken», se Baklandet teglverk. Dette gamle teglverket ble i 1890 overtatt av et aksjeselskap under navnet Trondhjems Aktieteglværk. Siste eier før overdragelsen var Nicolay Buch.

Da Nicolay Buch overdro verket i 1890, ble ingeniør Rolf Klingenberg disponent i det nyopprettede aksjeselskapet. Klingenberg ble en sentral skikkelse i verkets historie, idet han var dets disponent i hele 48 år. Klingenberg var kjemiingeniør av utdannelse. I 1889 fikk han statsstipendium for å studere teglindustri i England, Skottland, Tyskland og Danmark.

Styret i Trondhjems Aktieteglverk besto i 1890 av:

  • Konsul Hans J. Larsen (formann)
  • Ingeniør Sophus Weidemann
  • Ingenør Rolf Klingenberg.

Styret i jubileumsåret 1940 (50 år) besto av:

  • Murmester Sverre Christensen (formann)
  • Grosserer Karl Ziegler
  • Ingeniør Rolf Klingenberg, som var verkets disponent fra aksjeselskapet ble stiftet, til sin død.

1890-årene: Ringovnen utvidet og ny mursteinspresse anskaffet

Da Rolf Klingenberg overtok som disponent i 1890, ble ringovnen - som Buch bygde i 1868 - forlenget med fire kammer for å oppnå en jevnere brenning og utnytte varmen bedre. Nå var brennkanalen blitt så lang at man kunne benytte to ildsoner om nødvendig. Verket produserte også sementvarer. Klingenberg kjøpte en sementflispresse etter sitt studiebesøk i utlandet. Og nå laget man gulvfliser av sement, samt gipsrosetter o.l. til byens bestestuer.

I begynnelsen av 1890-årene anskaffet han også presse for tørrpressing av murstein etter engelsk metode. Den var i drift til 1916. I slutten av 1890-årene ble det installert elektrisk lys på eiendommen. I disse årene ble det også innkjøpt tre gårder for å skaffe plass mot kaien. Gårdene skulle brukes til arbeiderboliger. Kjøpesummen var tolv tusen kroner.

Magre år etter århundreskiftet

Etter de gode årene før århundreskiftet, kom det magre år for teglindustrien også i Trondheim. I verkets beretning for 1903 heter det: "De siste års elendige tider for teglverksdrift over det ganske land, vil visselig på lange tider virke som et skremmebillede og ikke animere folk til at avsette penger i nyanlegg av teglverk.» Altså de samme reaksjoner som ellers i landet. Se også Klingenbergs beretning fra 1907.

Det var ikke bedre i 1904 og 1905. Omsetningen var svært liten. Konkurransen teglverkene imellom var hard. Prisene sank, trass i mange forsøk på å få i stand prisavtaler. Ett lyspunkt kom i 1906 da det ble besluttet å bygge Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Av årsproduksjonen dette året på 2,5 millioner stein, gikk 2 millioner til Høyskolen.

1910-1920: Fra stabilitet til depresjon

Årene mellom 1910 og 1914 var preget av større stabilitet i byggebransjen, og bedriften ser lysere på situasjonen. Men så kom krigen. Ved krigsutbruddet stoppet all byggevirksomhet i Trondheim. Under krigen ble det nesten umulig å skaffe arbeidere. En gang reiste Klingenberg helt ned til Fredrikstad og Syd-Sverige i forsøk på å verve teglverksfolk, men uten særlig hell. Prisene på steinen steg ikke i samsvar med kullprisene, og til slutt ble det ikke kull å få kjøpt.

I 1914 ble det laget 1,8 millioner, men så sank produksjonen, og i 1918 ble det ikke brent en eneste stein. Det ble balanse i regnskapet i 1919 og 1920, men så satte depresjonen inn, og i de to etterfølgende år ble det underskudd på driften. I 1921 var produksjonen bare 258.000 stein.

Salget av drensrør hadde imidlertid gått bra hele tiden, og det var stor etterspørsel etter takstein. I 1913 hadde man lagt om forrnningen av den krumme taksteinen fra håndforrnning til maskinell fremstilling. Fra 1923 ble det igjen oppsving i byggevirksomheten, så verket installerte ny Svedala strengpresse for murstein. Man gjorde også en tid forsøk med eksport av teglstein til Sverige, men frakten ble for høy.

Deflasjonen i 1928 rammet bøndene og influerte på rørsalget, men verdenskrisen ellers fikk ikke noe særlig innflytelse på verkets drift. Det ebbet etterhvert ut med leirfeltet på Øvre Bakklandet, og man gikk til innkjøp av eiendommen Østre Berg på Strinda. Man hadde allerede fra 1913 hentet leira til taksteinen og drensrørene derfra, og fra 1930 ble all leira tatt ut fra Østre Berg og fraktet med lastebiler til verket.

1930-1940: Driften går sin gang

Årene fra 1930 og utover var stort sett ganske bra år for verket. Man hadde leveranse til flere store bygg. Endel villabygging var det også i disse årene. Folk hadde penger mellom hendene og bankene kunne gi byggelån. Noe virkelig økonomisk omslag kom imidlertid ikke før i slutten av 30-årene. I 1938 var det god avsetning, og i 1939 kom produksjonen opp i 2,8 mill. enheter.

Da krigen kom i 1940, ble det stille på byggeplassene i noen måneder. Produksjonen kom etterhvert igang igjen, men det var vanskelig både med kull og arbeidskraft. Generator-bilene egnet seg også dårlig for leirkjøring. Under krigen gikk produksjonen straks ned, uten at hverken ledelsen eller arbeiderne gjorde særlige anstrengelser for å holde den oppe.

Etterkrigstid: Vekst og fall

Etter frigjøringen ble alle krefter satt inn for å forsøke å tilfredsstille det voldsomme behov for alle slags teglvarer. Produksjonen steg år for år og var i 1948 over 3 millioner enheter, den største i verkets historie.

Verket var i drift i alle år til det ble nedlagt i 1970. Disponent Rolf Klingenberg ble ved sin død i 1938 etterfulgt av disponent Egil Flønes. Han hadde vært knyttet til verket siden 1913. Kontorsjef Erling Johnsen var også knyttet til verket i mange år, og var med til verket ble nedlagt.

Foruten produksjon og salg av teglvarer, drev Trondhjems Aktieteglværk i mange år en utstrakt handel med andre bygningsmaterialer som sement, kalk, ildfast stein og leire osv.

FylkeSør-Trøndelag
KommuneTrondheim
Etablert1890 (1277)
Nedlagt1970
Beliggenhet
MerknadRingovn (fra 1868)