I 1894 kjøpte Hans Christian Furulund (1847–1924) eiendommen Breivold i Østre Aker i den hensikt å bygge et teglverk. Ti år tidligere hadde han også gått inn som medeier av en halvpart i Døhlen teglverk (Døliverket). Teglverket på Breivold startet produksjonen i 1896. Verket ble kjent som Alna teglverk.
Før Breivold ble kjøpt i 1894 hadde han også vurdert en tomt på Romerike. Han var bl.a. sterkt bundet til det bondemiljø han kom fra og ville nok helst holde seg på landsbygda og satse på jernbanen som transportmiddel. Hans første «besigtigelsesreise» gikk til Nes på Romerike, nærmere bestemt Haga. Her festet han seg ved eiendommen Elvengen, som den gang eides av Amund Sørensen Grøndahl. Han fikk denne på hånd i to dager.
Men dagen etter gikk turen til Breivold gård på Alnabru i Østre Aker. Furulund kjøpte da denne i stedet for tomten på Romerike for kr. 36.000,-. Eier var en ved navn Halvorsen. Breivold var på ca. 96 mål dyrkbar mark, med tilhørende skog ca. 50 mål. På eiendommen sto dessuten våningshus, låve, stabbur og vognskjul samt drengestua med bakerovn. Med kjøpet av Breivold var grunnsteinen til Alna teglverk lagt.
Eiendommen og utbyggingen
Breivold var en forholdsvis flat eiendom. Den var på langs gjennomskåret av en bekk. Omtrent midt på eiendommen, helt nede ved bekken var det en liten slette, og det var her første byggetrinn av teglverket ble oppført. De omkringliggende arealer lå ca. 10 meter høyere.
Det var trangt på denne sletta hvor ringovnen, maskiner og tørkehyller med bergningshus (lager for tørr teglstein) ble oppført. Fordelen var at leiren kunne transporteres på flat mark eller svakt hellende til maskinene. Dessuten ble ingen fremtidige leirfelter bebygget, slik at man ikke ble låst fast.
Den aller første virksomhet på Breivold var utvidelse og modernisering av våningshuset (1894/95). Arbeidet ble utført av byggmester Ole Fondbekk fra Kisa. Det var store investeringer Furulund sto overfor, og alt måtte gjøres så billig som mulig. Trematerialene til så vel Breivold som byggingen av teglverket ble fraktet med hest og vogn/slede fra Furulund i Ullensaker. Jernbanetransport ble for dyrt. Asbjørn Furulund (sønnen) kjørte sin første tur i 1894, og da var han 14 år. Turen tok fra 10-12 timer og opp til 20 timer, alt etter føreforholdene.
Det skal fremheves at teglverket fikk en meget god start, med meget liten lånekapital, fordi Furulund under byggeperioden la seg på en meget større produksjon enn det som gikk med til eget forbruk for bygging av ovn og skorstein. Overskuddsstein ble solgt, og salget finansierte det meste av investeringene. I 1897 var teglverket i full drift.
Mannskap og produksjon
Mesteparten av mannskapet var nesbuer fra Døhlen. De som måtte ansettes i tillegg kom også fra Nes og Odalen. Disse «nye» ble rekruttert av de tidligere ansatte.
Produksjonen de første årene var murstein (rubb), og denne ble laget på stempelpresser (kolbepresse). Drivkraft var lokomobil eller dampmaskin. All leira ble tatt ut for hånd og spade, og derpå trillet ned til mølla. Bearbeidingen av leira foregikk i opprettstående møller. Leira ble matet inn på toppen og ved hjelp av «kniver» festet til den vertikale «aksel» presset vannrett ut gjennom en liten åpning i bunnen for senere å ende i stempelpresser.
Det første året var produksjonen ca. halvannen millioner stein. Etterhvert som man begynte å lage bankestein og takstein (strykestein) var produksjonen øket til i underkant av tre millioner enheter.
Alna startet sesongen første mandag i mai og avsluttet som regel andre helg i september. De fleste av sesongfolkene var småbrukere. Om vinteren arbeidet de i skogen. Hver mai kom «trekkfuglene» til Alna. Her lå de på brakker. Hjemme satt da kone og barn og måtte ta seg av gårdsstellet. På lørdag kom mannen hjem, og det var mange tunge tak som ventet ham. Det var ikke bare ferie å komme hjem.
På teglverket var det tungt arbeid, og lang arbeidsuke. For kjørekarene 14 timer pr. dag (04.00-18.00). Under krigen ble arbeidsuken kortet inn og arbeidet sluttet fredag kl. 13. Dette fortsatte også senere på Alnabru (42 timer pr. uke). Etter hvert ble det også innlagt en slåttonn-uke.
Den laveste produksjonen verket hadde var det året krakket kom i 1900. Produksjonen startet i normal tid, men stoppet allerede i juli. Dette ble redningen og Alna ble ikke trukket med i teglverkskonkursene. De andre verkene fortsatte produksjonen i håp om at tidene skulle bli bedre, med prisøkning på teglproduktene. De aller fleste teglverk rundt Kristiania skiftet eier i løpet av de etterfølgende 4-5 år.
Aksjeselskap fra 11. juni 1910
Den 11. juni 1910 er en merkedag, da gikk selskapet over til til å bli aksjeselskap. Aksjonærene var til å begynne med de tre som tidligere hadde vært beskjeftiget med teglverket. Verkseier Furulund 53 aksjer, hans to sønner Asbjørn og Hans henholdsvis 6 og 1 aksje. Verkseier Furulund døde i 1924. Det ble valgt et styre for teglverket og fra 1925 var Asbjørn Furulund styrets formann frem til 1. januar 1957.
Den største forandring i driften skjedde i tiden fra 1910 til ca. 1920. I 1910 ble andre byggetrinn påbegynt med første halvpart av en ny ringovn. Neste halvpart ble bygget i 1914. Grunnen til at denne ble bygget i to etapper var at det først måtte tas ut leire for å få nok plass. Første halvpart ble imidlertid straks tatt i bruk. Stein ble stablet inn, brent, ovnen slukket, stein tatt ut. Slik fortsatte det inntil de to parallelle brennkanaler var forbundet med hverandre.
Ovnen var nå fullført og produksjonen kunne økes. Over ovnen ble det bygget et ovnshus i 3,5 etasjer for tørking av stein. Det ble snart satt opp ny mursteinsmaskin og noe senere begynte man også å lage drensrør. De første ble laget på en stempelpresse sveivet for hånd. Rørmaskin ble innkjøpt, og rørproduksjonen omfattet nå 2″, 2,5″, 3″, 4″ og 5″ drensrør. Man gikk også over til motordrift.
I 1920 ble maskin innkjøpt for graving av leire til murstein og drensrør. Taksteinsproduksjonen var også i disse år sterkt øket. Det var anskaffet fire eksenterpresser for flat takstein og tre for krum takstein.
Teglverket sto i 1920 fullt utbygget. Det var små forandringer å se utendørs frem til det ble revet i 1965, men moderniseringer og tekniske forbedringer foregikk hele tiden. Alna ble i sin tid regnet som meget rasjonelt i og med at man bl.a. hadde åtte produksjonssteder rundt de to ringovner. Dette medførte kortere trilling av stein frem til ovnene.
Etter at utbyggingen var fullført, lå produksjonen pr. år (16 arbeidsuker) på mellom 5,5 og 6,5 millioner enheter. Dette fordelte seg på ca. 3 millioner murstein (ca. 190.000 pr. uke), 1,5 millioner rør og ca. 1,5 millioner takstein. Rundt 1930 var det 112 ansatte, og produksjonen var ca. 7 millioner. Særlig mursteins-produksjonen kunne være variabel fra uke til uke. Helt frem til 1938 ble det anvendt håndkappebord, først da ble det innkjøpt et Keller automatisk kappebord. Ukeproduksjonen var da oppe i 225.000-236.000 enheter.
Transport
Det som ble levert til Kristiania ble i sin helhet frem til 1927 kjørt ut med hest og vogn/slede. Til kommisjonærer, som ble skaffet allerede i 1910, og til forhandlere nord for Lillestrøm ble alt levert med jernbane, likeledes til brukere på Gjøvikbanen ovenfor Hakadal.
På det meste hadde Alna 12 hester, fire enhetsvogner og fire beiter (to-hestvogner). Antall stein på vogner var henholdsvis 300 og 700, på slede og geitdoning noe mer. Den første lastebil ble anskaffet i 1927. Denne kunne frakte 1100 stein og ble mest brukt til Oslotransport. Utkjøring av stein var vanskeligst i mars/april måned. I mars var det ofte snøføre utenfor Oslo, mens det var nesten bart i Oslo sentrum. Da måtte kjørekaren gå foran med skuffe og kaste ut noe av snøkanten. I april kom teleløsningen på Strømsveien. Mellom ansatte og arbeidsgiver opp gjennom årene hadde det utviklet seg et tillitsforhold. Det var en gjensidig respekt, og begge parter visste at de var avhengige av hverandre.
Fagorganisering i slutten av 1920-årene
I 1928 kom noen av de ansatte til disponenten og fortalte at de var blitt oppfordret og anbefalt å organisere seg, men de ville gjerne søke råd og høre hva han mente om dette. De fikk til svar: For å unngå ubehageligheter for dere tror jeg det er best dere gjør det. Tror det i fremtiden skal bli vanskelig å stå utenfor, men i og med at dette spørsmålet er kommet opp, er det vel også rimelig at Alna melder seg inn i Norsk Arbeidsgiverforening. Dette ble forstått og respektert.
Alna har i alle år hatt en meget sikker og trofast arbeidsstokk. Rekrutteringen gikk greit helt frem til 1950-årene, men de siste ti år på Alnabru var vanskelige. Tidligere hadde fedrene tatt med sine sønner når de var konfirmert. Men det at arbeidet var både tungt og sesongbetonet skremte. En gang hadde far med fire sønner, samtidig en annen gang fire generasjoner. I 1947 ble det delt ut 32 Selskapet for Norges Vels medaljer for lang og tro tjeneste. I 1970-årene ble det delt ut ni medaljer. Dessuten har fire av de ansatte Kongens fortjenstmedalje, 50 år i samme bedrift.
Siloanlegg og forbedret produksjon fra 1930-årene
Konkurransen mellom teglverkene ble større fra 1930. For å bedre mursteinen ble leira tilsatt sagflis og knust brent stein. Siloanlegg ble bygget. Resultatet var en merkbar bedring av produktene. Det var liten forandring i driftsmåten fra 1938/39. I 1939 ble maskin nr. 2 innkjøpt for graving til drensrør ettersom det nå minket på det faste øverste gråleirelaget som måtte brukes til drensrør og takstein. Taksteinleira ble for øvrig gravet for hånd helt til produksjonen ble nedlagt i 1962/63.
I en årrekke ble det produsert stubbloftsleire av det ubrente avfall, samt leire som ble tørket ved hjelp av spillvann fra ovnen. En del av dette ble også brukt som tørrstoff til leiren hvis den var for bløt. En god del av det knuste, brente avfall (chamotten) ble også solgt som tennisbanemel.
Med tanke på at teglverket en gang måtte nedlegges på grunn av mangel på leire, ble det i 1942 innkjøpt en del leirfelter på Furuset: Nordre Furuset ca. 200 mål, Nedre Gran ca. 85 mål parsell av Høybråten nordre ca. 80 mål og parsell av Høybråten søndre ca. 50 mål. Til sammen ca. 415 mål. Da det etter krigen ble aktuelt å forberede bygging av nytt teglverk på disse eiendommene nektet kommunen konsesjon. Områder skulle brukes til boliger. Som kompensasjon fikk Alna leie et område av naboeiendommen Tveten, Smalvold, for et tidsrom av 20 år. Alna søkte da etter andre leirfelter og festet seg til slutt ved gården Elvengen på Haga i Nes på Romerike, som ble innkjøpt i 1962.
Alna teglverk var et av de siste av verkene i Oslo som ble avviklet. I 1966 kjøpte Oslo kommune anlegget for fem millioner kroner, bl.a. for å kunne utbedre veiforholdene i området. Alna teglverk flyttet virksomheten til Nes på Romerike. Bedriften ble en del av Norsk Leca, som en tid også var eid av Aker Norcem. Bedriften ble nedlagt rundt 1990 etter å ha hatt leveransen av spesialtegl til fasadene på Oslo Spektrum som en av sine siste store ordre.
Tomten i Strømsveien ble utbygd til et av Oslos største kjøpesentre, Alna Senter. (Strømsv. 249, eiendommen Breivoll i Østre Aker)
For videre historie, se Alna teglverk (Nes-perioden).
Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
Legg igjen en kommentar