På slutten av det ellevte århundre begynte Kong Olav Kyrre byggingen av Nidaros-katedralen. Teglstein ble til å begynne med bare anvendt til ornamentsteiner i forskjellige formater, til fliser, såkalte munkesteiner og til annet dekorativt bruk. Man mener at de første teglsteinene til Nidarosdomen ble fremstilt av leire fra teglverkstomterne hinsides Nidarbakken, dvs. det som etterhvert ble hetende Baklandets teglverk.
I Norges gamle lover fra 1387, under Magnus Lagabøtes regjeringstid, står det anført:
Vi gir også Hellig Olav de teglverkstomter på den andre siden av Nidarosbakken som vår sysselmann i gamle dager, Jon Tveskaven, lånte Herr Einar, erkebiskopen, til byens behov, i den utstrekning som den gang ble fastsatt. Og at denne vår bestemmelse skal stå ved makt for alle tider med hensyn til den hellige Nidaroskirke for oss og alle våre efterfølgere at de selv skal holde i hevd og påse holdt i hevd denne vår velvilje som vi viser til Guds og vår frende den Hellige Olavs ære, til gavn og nytte for den hellige Nidaroskirke, til hjelp og miskunn for vår sjel i alle deres som står oss nær. Dette ble skrevet i Bjørgvin da der var gått 1277 vintrer siden vår herre Jesu Kristi fødsel, den 13. september (korsmesseaften om høsten) i vår regjerings 14. år.
Fra 1200-tallet ble alle teglvarer fremstillet ved håndforming. Malingen av leira ble utført av treller som trasket omkring i store, lave kar, i likhet med de leskebenkene for kalk som anvendes i dag. Trellen utførte rensingen og malingen samtidig, idet han gikk barbent i karene for at han skulle finne småsteinene i leira. Deretter ble leira formet for hånd i treformer og etter lufttørkingen ble ovnen – milen- bygget opp av rå murstein. Teglbrenneren hadde en mer betrodd stilling og tilhørte derfor kongens livegne, trass i at hans arbeide ikke var av mer makelig karakter enn trellenes.
Da trellenes tid opphørte omkring år 1300, gikk man over til å bearbeide leira i møller med hestevandring. Denne holdt seg helt til i slutten av 1870-årene. I slutten av det 12. århundre begynte man fremstilling av tegltakstein, de såkalte «munk og nonne»-takstein, som var avledet av den antikke greske taksteinen. Den senere utvikling var den såkalte «fjell»-takstein, som var flat og lignet på den flare, ufalsete taksteinen som man ennå kan se på gamle tak.
1500-tallet
Ved ombyggingen av Erkebispegården i slutten av det femtende og begynnelsen av det sekstende århundre ble det anvendt murstein fra dette verket både til utvendige og innvendige vegger. Alderen på disse middelalderske mursteinene er det ikke mulig å fastsette nøyaktig. De har et format som alminnelig svensk 10-toms tegl.
Ved Steinviksholm er det funnet profilstein av tegl som sannsynligvis stammer fra sen middelalder. Det er også benyttet teglstein til cisternen i nordre tårn og i et mindre hvelv. Teglverket var i geistlighetens eie til reformasjonstiden eller omtrent midten av det 16. århundre. Hvem som ble eier av verket etter reformasjonen er ikke sikkert. Det er sannsynlig at fru Inger til Østråt og Bjelkeslekten har eid teglverket fra reformasjonen til begynnelsen av 18. århundre. Fru Inger og hennes slekt eide nemlig i denne tiden flere større gods, bl. a. Elgeseter, som teglverket hørte til.
1600-tallet
I begynnelsen av 1600-tallet begynte man ved Baklandets Teglværk å fremstille krum takstein i likhet med det format som produseres ved verket i de senere år. Man vet at verket leverte krum takstein til Lade kirke i denne perioden. Endel av taksteinen ligger den dag i dag, mens noe er byttet ut med falstakstein, også fra dette verket. I slutten av 1870-årene oppførtes en såkalt Newcastle Kiln for brenning av murstein og takstein. Trehuset rundt denne ovnen sto fremdeles i 1940 og ble benyttet til kombinert stall og låve.
Under krigen med svenskene i 1657 ble teglverket helt nedskutt. Svenskene hadde plassert sine kanoner i Domkirkens tårn og skjøt derfra mot nordmennene som lå bak Baklandets skanse, nåværende Lillegårdslunden. Det er funnet rester av denne skansen ved Lillegårdslunden, samt kanonkuler av kaliber 2,5″ til 5″ diameter under gravingen i teglverkets leirtak i og ved skansen.
1700-tallet
I slutten av 1720-årene ble regimentskvartermester, senere overauditør, Johannes Klingenberg, eier av Elgeseter gård, deretter hans sønn, generalkommissær og forstander for De Angellske Stiftelser i Trondhjem, Andreas Peter Klingenberg; deretter hans sønn igjen, Fredrik Klingenberg. I 1796 gikk Elgseter gård over til familien Schive, idet Reinholdt Johannes Schive giftet seg med fru Adelgynde Klingenberg, enke etter Hans Fredrik Klingenberg.
1800-tallet
Den gang jordegodset Elgeseter eides av Reinholdt Schive, forpaktet general von Krogh teglverket omkring 1800. Fra 1830 ble verket drevet av Reinholdt Schives sønn, Kristian Lorck-Schive, født på Elgeseter 1803, død i Trondheim 1879. I 1860-årene gikk teglverket over til Karl Thome og Nikolay Buch.
I 1860-årene og begynnelsen av 1870-årene ble det ofte benyttet straffanger fra Vollan-fengselet til teglverksarbeide, som betaltes med 2 skilling (7 øre) pr. dag. Denne store fordelen, å få arbeide utenfor fengselets murer, ble kun innrømmet de såkalte «ærlige» straffanger, de som var skyldige oppfostringsbidrag, i motsetning til de «uærlige» som hadde gjort seg skyldig i mord, overfall og tyveri.
Nicolay Buch, som var en fremskrittrettet og initiativrik mann, anskaffet i 1868 ringovn på teglverket. Enkelte kilder påstår at dette var den første ringovnen i Skandinavia. Det er feil. Malde teglverk i Stavanger fikk ringovn allerede i 1864. Men Buch ringovn hadde ildfast foring i brennkanalen og rommet hele 170.000 murstein. I slutten av 1870-årene anskaffet Buch også maskiner til formingen av murstein. Det var en tysk strengpresse, og som drivkraft ble det innkjøpt en dampmaskin fra Trondhjems Mekaniske Verksted. Den var den største verkstedet hadde bygget og hadde stått usolgt noen år på grunn av størrelsen.
Fra 1890 ble verket overtatt av et aksjeselskap under navnet Trondhjems aktieteglverk.
Legg igjen en kommentar