Barhytta teglverk syd for Havnås ble satt i gang av Kristen Barhytta, trolig på 1860-tallet. Han kom fra Båstad og ble gift med datteren på Barhytta. Mens de på Frøshaug kjørte leirmølla ved hjelp av hester, ble leirmølla på Barhytta drevet ved hjelp av vannkraft.
Jørgen Dahl forteller i Indre Akershus Blad, 13.11.1952
Kristen Barhytta var også mølleeier. I fossefallene ovenfor Jordbrånen hadde han tre kvernhus stående i rekke. Det ene nedenfor det andre, slik at vannet rant fra det ene møllehjulet til det andre. Han døde i 1870-årene, og Gulbrand Laugsleth fra Vestre Trøgstad kjøpte da gården, teglverket, møllene og vannretten.
Laugsleth la om teglverkdriften etter moderne prinsipper, med ringovn og moderne maskiner som han kjøpte fra Sverige. Han hadde hele tiden en del svenske fagfolk fra Strømstad-kanten. Disse kalte vi «grågåsa» — av den grunn at de kom om våren og reiste om høsten.
Disse svenskene hadde med egen kokke, for at de skulle få svensk kost. Laugsleth gikk i kompaniskap med August Vik, Dillevik, tilhørende samme familie som professor Bache-Wiig ved den tekniske høyskolen i Trondheim.
Der de gamle møllene hadde stått ble det anlagt mekanisk verksted. Det ble bygget jemstøperi og en sømfabrikk. Denne bedrift var igang til i midten av 1880-årene. Da ble det hele revet og flyttet til Bønsdalen hvor det gikk inn i en større bedrift sammen med et engelsk firma.
Teglverket derimot fortsatte til over århundre-skiftet. Man produserte bare taksten og mursten. De befattet seg ikke med drensrør. Det var førsteklasses leire som ble benyttet ved Barhytta teglverk.
Jeg har ennå ikke sett en hvit flekk på den stein som kom derfra (hvite flekker betyr at steinen inneholder salpeter). Murerne sier at leira som benyttes ved Ysterudviken teglverk er like god som leira ved Barhytta.
Kulltransporten til Barhytta ble kostbar. Til å begynne med kjørte man kull fra Ski (jernbanen var da ikke bygget lenger). Om sommeren fraktet man kullene på Øyeren ned til Sandstangen og derfra ble det så kjørt. Da jernbanen kom fram til Slitu og Mysen ble jo veien kortere, men kullene måtte fraktes over de gamle bakkene om Vardeåsen — Rustadkleiva — Vålerbakken, Krogstad- og Buerbakkene.
Da tresliperiet på Ørje skulle bygges opp igjen i 1897 etter brannen, ble all teglsteinen man trengte, levert fra Barhytta teglverk for kr. 25 pr. 1000 stein tilkjørt (en strekning på ca. 30 km.).
Legg igjen en kommentar