Martin Blakstad etablerte i 1855 et teglverk nedenfor Vahus, på nordsiden av elveoset ved Askerelvens munning. Verket omtales i kildene både som Blakstad teglverk og Teglverket på Vahus.
Det var et lite, gårdstilknyttet teglverk, og ifølge amtmannens beretning for 1863 ble det dette året brent om lag 100 000 teglstein. Dette kvantumet var beskjedent, og det antas at 1863 var verkets siste driftsår, ettersom ovnen ikke var i drift verken i 1864 eller 1865 ifølge amtmannens årsmeldinger.
Teglverket ble drevet med en såkalt kasseovn, anslagsvis om lag fire meter i kvadrat, plassert nær elveoset. Brenningen foregikk bare i sommerhalvåret. Det er sannsynlig at Martin Blakstad benyttet den vanlige metoden med «vintergraving» (vintring) av leire, der leirmassen ble lagt ut i lave bed om høsten og utsatt for frost og tøvær. Dette bidro til å bryte opp og bløtgjøre leiren slik at den ble bedre egnet til elting og forming.
Leiren ble antakelig hentet lenger oppe i elveskråningen og blandet med sand. Formingen av teglsteinen skjedde håndverksmessig i treformer. Etter en periode med forsiktig forvarming ble steinemnene stablet i ovnen, innpakket i brensel – hovedsakelig stokkved fra nærområdet – og brent. Hele brenningen tok omkring tre uker, inkludert forvarming og avkjøling.
De teglsteinsrestene som fremdeles finnes i tuftene etter verket, er ualminnelig hardbrente. Fargen er gjennomgående mørk, ofte mer svart enn rød, og steinene har dimensjonene 24,5 × 10,5 × 6,5 cm, altså bemerkelsesverdig nær dagens standardformat. Overflatene er ujevne, noe som ikke var uvanlig for tegl brent i slike mindre og teknisk enkle ovner, og en betydelig andel av produksjonen må ha blitt kassert.
For å utnytte hele vannføringen i Askerelven måtte Martin Blakstad i mars 1863 inngå avtale med sin bror Erik Blakstad, eier av Blakstad hovedgård, som i forbindelse med oppføringen av nytt sagbruk hadde anlagt en kunstig dam og vannrenne i elven. I avtalen sikret Martin Blakstad seg rett til vannføring til teglverket, med forbehold om at sagbruket hadde fortrinnsrett til vannet, og at begge parter var forpliktet til å vedlikeholde dammen. Av avtalen fremgår det at teglverket allerede da var i drift.
På dette tidspunktet befant Martin Blakstad seg imidlertid i betydelige økonomiske vanskeligheter, og det er usikkert i hvilken grad han noen gang fikk reell nytte av den sikrede vanntilførselen. Kort tid etter opphørte teglverksdriften, og Blakstad teglverk på Vahus ble dermed et av de kortvarige, men tidlige, teglverkene i området.
Kilde: Nilsen, K., & Mathiesen, J. (1983). Teglverkene ved Vahus og på Børsholmen på Blakstad. I Asker og Bærum historielag (Red.), Historielagets skrift (Nr. 24, s. 20–28). Asker og Bærum historielag.
Legg igjen en kommentar