Bø Teglverk ble grunnlagt på Bø på Nord-Karmøy i 1875. Initiativtakere og det første styret var: Kaptein W. L. Rille, Harald Wesenberg og Conrad Brown. Arkitekt Heinrich sto for byggingen og hadde også ansvaret for driften det første året. Første forretningsfører var Herman Friele.
Det ble tilkalt tyske fagarbeidere for å sette opp teglovn med skorstein. Verket ble tatt i bruk i 1876. Den første bestyreren var Peter Oftedal (NB! Peter Oftedal nevnes i boken til Hans Zakariassen. Dette er trolig feil – se kommentar nedenfor). Det var imidlertid først under en ny bestyrer i 1889, Lars Pettersen, at driften ble av virkelig betydning. Han kom fra Hjelmås, nåværende Lindås kommune i Hordaland, og hadde fått sin opplæring ved teglverket der. (Pettersen hadde for øvrig butikk i et lite uthus rett vest for bestyrerboligen fra ca. 1920 til 1925. Butikken ble kalt «Buå».)
I denne tiden var det stor etterspørsel etter murstein, og i 1898 ble det bygd ny ovn. Denne var imidlertid ikke vellykket og ble nedlagt etter få år. Brenningen ble fortsatt i den gamle ovnen.
I 1898 ble Nygaard teglverk bygd, også på Karmøy, og bestyrer der ble Halvor Øfstegaard. Ved Bø Teglverk var det ca. 80 mann i arbeide helt til første verdenskrig. Under denne perioden ble det kjøpt tre fartøyer for å frakte murstein til Bergen.
Etter krigen gikk det dårligere, og i 1919 eller 1920 gikk både dette verket og Nygaard teglverk konkurs. Verkene ble overtatt av Bergens Privatbank som drev dem sesongvis til 1933, under disponentene Kristoffer Magnus og Hans Magnus. Bestyrer i denne tiden var Lars Kaalaas fra 1919. Han døde etter få år og ble etterfulgt av sin brorsønn, som også het Lars Kaalaas, i 1925 eller 1926.
I 1933 ble verket kjøpt av Birger Magnus, som eide det til sin død i 1970. Det ble da overtatt av hans sønn, Hans Petter Magnus. Bestyrer var Lars Kaalaas til 1955. Han ble etterfulgt av sin sønn, Leif Kaalaas, til verket ble nedlagt i 1973.
Arbeidsmetoder og produksjonsutstyr
Før 1936 var det kun håndforming av mursteinen. Dette året ble det innkjøpt to bløtsteinspresser, og disse var i drift helt til verket ble nedlagt. Leira ble hentet fra et felt ca. 500 meter fra verket og ble tatt ut med spade og hakke. Transporten ned til verket gikk med skinnegående vagger, skjøvet for hånd.
I 1936 og utover ble det foretatt en del moderniseringer. Bløtsteinspressene fikk elektrisk drift, mens det gamle valseverket ble drevet med dampmaskin. I 1942 ble det innkjøpt gravemaskin, og i 1946 fikk man lokomotiv til trekk av leirvaggene. Arbeidet ble lettere, og man sparte inn arbeidskraft. Også lastingen av båtene ble etter hvert gjort lettere. Mens det tidligere hadde vært bårelasting og langing av steinen, gikk man i 1952 over til paller og truck.
I 1954 ble det gjort forsøk med oljefyring på ringovnen i stedet for kullfyring. Det viste seg imidlertid at olje ikke egnet seg i disse gammeldagse ovnene, og forsøket ble oppgitt etter et halvt års tid. I slutten av 1960-årene begynte verket å gå dårligere igjen, først og fremst på grunn av konkurransen fra de støpte betongblokkene og Leca-blokkene. I 1973 ble verket nedlagt, da det ikke lenger var økonomisk grunnlag for videre drift.
Bø Teglverk var en av de sikreste arbeidsplassene på Karmøy i nesten 100 år.
Kilde:
- Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer
- Gunnar Morten Areklett: Fra nærbutikk til supermarked
Legg igjen en kommentar