Teglverket ble opprinnelig grunnlagt på Leivset, antakelig i 1884. Den egentlige initiativtakeren var W. C. Gotaas fra Bodø. Uten særlig hell hadde han tidligere spekulert i fisk og startet opp produksjon av oljeklær. Han hadde ikke selv økonomi til å forestå driften, i de første tre årene skjøt han inn bare ca. 10 % av nødvendig kapital. Det var svigerfaren, kjøpmann Zahl på Kjerringøy, som stod for resten.
Trolig gjorde Zahl dette for å skaffe Gotaas et levebrød. Dette forholdet kom til å sette et sterkt preg på foretaket i de første årene. Gotaas hadde dårlige kunnskaper om selve fabrikasjonen, og han hadde ikke tilstrekkelig oversikt over arbeidet og markedsmulighetene til å kunne planlegge med noenlunde sikkerhet. Om sin bakgrunn uttrykker han selv i et brev overfor Zahl «… Jeg sagde dig opriktigt at jeg ikke havde seet en Mursten arbeidet og havde saaledes ingen forstand på driften … » Verket skiftet formann hvert år, og forsøkte ved stadige endringer av de ansattes vilkår å skape et overskudd.
Et annet hovedproblem var at en stadig var på etterskudd med betalinger. En drev på enkleste og billigste måte – noe som i lengden ble dyrt. Hver gang en større utbetaling skulle skje, måtte Gotaas sende et bønneskriv til Zahl etter penger. Det er en hel serie slike skriv i Kjerringøy-arkivet.
Fabrikken flytter til Bodø i 1888
Noen av problemene løste seg av seg selv da fabrikken på Leivset brant ned til grunnen den 13. juli 1886 «… i middagstiden medens folkene var hjemme og spiste … », som Gotaas uttrykte det. Fabrikken var totalskadd, men selve ovnen var i såpass stand at den med mindre reparasjoner kunne brenne den steinen om lå ferdig produsert.
Verket var forsikret, men brannen førte likevel til et betydelig tap. I det hele tatt – en hadde bare dårlig resultater og tap på Leivset. Fabrikken ble derfor planlagt gjenoppbygd i Rønvika ved Bodø.
Gotaas prøvde på nytt å organisere et interessentselskap. Han fikk med seg Jacob Dahl og baker Strand for 1/4 hver, og forsøkte å få Zahl til å ta 1/4. Det var nok tanken fra alle de tre andre at Zahl også nå skulle være den som påtok seg å holde driften med kreditt. Zahl hadde imidlertid fått nok av hele greiene; han hadde jo alt forlist store beløp på verket.
Vanskelige år og dårlig styring (1888-1915)
Det gikk derfor lang tid før en kom i gang igjen, først i 1888 begynte bygginga i Rønvik. Eiere var W. C. Gotaas, S. Strand og A. Bernhoft, alle bosatt i Bodø. Senere kom også H. Uthaug, Fr. Moe og A. M. Wold med. Produktene var murstein og drensrør. Man startet med ringovn og det tradisjonelle utstyr på den tiden, kolbestempler og opprettstående møller. Alt ble tørket i hus og «basarer». Strengpresser kom etter hvert. All transport gikk på trillebårer.
Verket ble drevet som interessentselskap fram til 1894, da det ble reorganisert som aksjeselskap. Aksjonærer var Fr. Moe, Kaspar Jensen og J. A. Bjerkan, og aksjekapitalen var på 8 000 kr. Driften i disse årene var mer preget av generell optimisme enn av planmessig ledelse. Ingen av aksjonærene hadde nevneverdig innsikt i produksjonen, eller i ledelse av et større industriforetak. En skiftet som tidligere ofte daglig leder, og var sparsom med investeringer.
Det hele endte med at verket gikk konkurs, og Bodø Sparebank overtok dets eiendommer. Men banken kunne jo ikke drive teglproduksjon, og i 1908 solgte den verket til et nystartet firma for 23 000 kr.
Det nye Bodø Teglverk A/S hadde en aksjekapital på kr 6 000, fordelt på tre aksjonærer, kjøpmann Tandberg, amtsdyrlege Tustdal og landbruksagronom Wenger, med sistnevnte som formann. Som titlene sier, hadde eierne neppe særlige kunnskaper om driften. En hentet en disponent fra Kristiania og kjøpte inn en del nytt utstyr, bl.a. en teglpresse. En hadde likevel ikke tilstrekkelig kapital til å forestå en effektiv produksjon, bl.a. vedtok generalforsamlingen i 1911 at en ikke hadde råd til å betale disponenten overtidsgodtgjørelse. Man tok opp driftslån for å holde det gående.
Bedre tider (1915-1955)
I 1914 kjøpte Lars Røst Larsen agronom Wengers aksjer. Han hadde vært sjømann, men hadde bodd ei tid i USA. Der hadde han skaffet seg kunnskaper om teglproduksjon. Han ble raskt ansatt som disponent. I de nærmeste årene hadde en store overskudd. En utvida aksjekapitalen til 10.000 kr, men en hadde likevel årlig aksjeutbytte på mellom 25 % og 60 %, samtidig som en gjorde en rekke investeringer og bygde opp store fond.
Likevel solgte V. O. Tandberg og T. Tustdal sine aksjer i 1917. Nye eiere var foruten Røst Larsen, Magnus Fische, Johs. Heyer og Arne Berg. Berg solgte sine aksjer i 1923 til de øvrige eiere, samt til fru Edel Fische.
I 1919 utvidet en aksjekapitalen til 30 000 kr. ved innløsning av reservefondene. Fram til 1939 var likevel det årlige utbytte på mellom 10 % og 25 %.
I krigsårene gikk produksjonen for fullt, men hele utbyttet ble inndratt av staten. Overskuddene var likevel på høyde med de beste førkrigsårene, så driftsmessig var det ei god tid. I 1948 døde Lars Røst Larsen, og sønnen Harald Røst Larsen tok over som disponent. Han hadde da i flere år arbeidet som formann på verket, og etter hvert kjøpt en del aksjer.
Selskapets siste år
9. april 1948 ble det holdt generalforsamling, der en oppløste aksjeselskapet og solgte det til det nystartede Bodø Teglverk, Røst Larsen & Co. Selskapet var fra nå av personlig eiet, og etter hvert ervervet Harald Røst Larsen hele selskapet. Men nedgangstidene for teglindustrien nådde også Bodø. Etter Harald Røst Larsens død i 1962 drev hans kone, Sofie Røst Larsen, fabrikken til den ble nedlagt i 1969/1970.
Eiendommen ble så ekspropriert av Bodø kommune, og bygningen revet til fordel for havneutbygging. Det er derfor i dag ingen spor etter verket å se i terrenget.
Kilde: Ellingsen, Harry. (1986). Bodø Teglverk. I E. Karsrud (Red.), Bodøboka 1986 – Nordland Fylkesmuseums årbok (s. 93-105). Bodø: Lofotboka, Værøy.
Legg igjen en kommentar