Gamle takstein kan ha mørke flekker og svarte partier. Patina og rustikk, sier noen. Skitne og urene, sier andre. Man kunne tro at de er blitt slik fordi de har ligget på taket i årtier. Riktignok endrer tegl karakter i løpet av årene, men gamle takstein har aldri vært blanke og «rene» som moderne takstein. Hvorfor? For å få svar på det må vi se på hvordan taksteinen i sin tid ble produsert.
Eldre taksteinproduksjon foregikk ved at leire ble presset til takstein i spesielle former før tørking og brenning. Til å begynne med ble leira «strøket» ut i formen for hånd, etter hvert fikk man maskiner som formpresset steinen. Maskinene hadde former av metall, og vanskeligheter oppsto når leira skulle ut av formen. Leira, og den fremtidige taksteinen, satt fast i metallformen. For å bøte på dette ble det til å begynne med lagt et tynt papir mellom form og leire, men dette var arbeidskrevende. Gipsformer ble også forsøkt. De var forholdsvis effektive, men meget skjøre for småstein i leira og harde leirklumper. Formene måtte skiftes opptil 3-4 ganger daglig, noe som ble dyrt.
Former smurt med olje og brent med åpen flamme
Det var i praksis bare metallformene som kunne brukes, men man kom aldri frem til en metallegering som hindret leiren fra å feste til formen. Løsningen ble å smøre formen. Hvert teglverk hadde faktisk sin egen smøreblanding. De mest vanlige var en blanding av solarolje, dieselolje og grønnsåpe, diesel og tjæreolje eller bare dieselolje. Til og med tran har vært brukt!
Taksteinen ble dermed tatt ut av formen og tørket og brent med et tynt lag olje. Også denne brenningen kan ha påført steinen sot og mørke flekker. Ovnene var fyrt med flis, ved eller kull, og flammene har vært i kontakt med steinen under brenning. (Kuriositet: Svensk taksteinproduksjon brukte ovner der steinen aldri kom i kontakt med flammene. Dermed er de svenske steinene mer rene i fargen enn norske stein).
Unik patina
Oljesmurte takstein og åpen flamme har gitt gamle norske takstein en spesiell patina som moderne stein ikke har. Moderne produksjon kan faktisk etterligne dette oljelaget, og det leveres derfor i dag mange varianter av rustikke takstein. Nettopp for å kopiere den gamle tjæren eller oljen som opprinnelig ble brukt i produksjonen!
På bakgrunn av dette gir det ingen mening i å prøve å fjerne den gamle smøringen. Det er en del av steinens historie og estetikk. Men det hindrer likevel ikke at man kan vaske vekk grønske, mose og skitt som har festet seg på steinen i løpet av årene. Men helt «ren» er nødvendigvis ikke noe mål!