Det var i slutten av 1880-årene at norske interessenter, sammen med svenske og tyske, startet sementproduksjon på Slemmestad. Allerede ved konstitueringen i 1880 ble det besluttet at det skulle knyttes et teglverk til cementfabrikken, og i løpet av det påfølgende år ble det meste av anlegget ferdig. Ringovnen og skorsteinen var ferdig, og i løpet av 1889 og 1890 ble maskiner fra F. L. Smidth & Co. i København installert.
De støtte imidlertid på store driftstekniske vanskeligheter i begynnelsen og i 1892 trådte Christiania Cementaktiebolag, som det den gang het, i likvidasjon. Cementfabrikken med tilhørende teglverk, tønnefabrikk og beholdningen ble solgt til det nyopprettede selskap A/S Christiania Portland Cementfabrikk. Selskapet beretter om dette i sin 50-års jubileumsbok som utkom i 1942.
Verket skulle produsere forblendingsstein og vanlig murstein. Etter at selskapet var blitt reorganisert i 1892, ble det besluttet å sette teglverket i drift. Det ble satt i gang i juli måned etter at ovnen hadde gjennomgått en grundig reparasjon og det var utført forskjellige endringer og forbedringer ved verket. Den gamle pressen ble flyttet, og det ble lagt direkte trallespor inn i teglverkets 3. etasje. Det ble installert tørkeinnretninger over ovnen i annen og tredje etasje.
Produksjonen første år besto for det meste av alminnelig murstein, ialt 1.025.850 stein. Men verkets gassovn var for kostbar i drift for alminnelig murstein. Den passet bare for finere steinsorter. Arbeidernes manglende kjennskap til den kompliserte gassovnen fordyret fabrikasjonen i den grad at årets drift bare ga et ubetydelig overskudd.
For å bedre forholdene ved teglverket tilkalte man fra ovnens konstruktør, Mendheim i München, deres sakkyndige ingeniør, Nagelschitz, som oppholdt seg i flere uker i Slemmestad for å regulere ovnen. Nagelschitz kom til det resultat at man burde gå over til våtpressing av steinen. Å bruke blåleire til forblendstein var uteksperimentert ved Helmstedter Thonwerke.
Leveransene til Statsbanene av 500.000 stein ble en stor skuffelse, idet denne institusjonen brøt sine forpliktelser. Man benyttet derfor anledningen til å heve kontrakten, som for øvrig på grunn av de høye produksjonspriser ville ha bragt selskapet tap. Affæren førte imidlertid til rettssak, og i 1894 ble Statsbanene tilkjent kr. 1.640 med renter fra juni det foregående år.
Var driften utilfredsstillende ved cementfabrikken, var situasjonen om mulig enda verre ved teglverket. Forarbeidelsen av skifer til forblendstein skapte vanskeligheter som ble betegnet som uoverstigelige. Det var tallrike uhell under brenningen, og man ble for det meste nødt til å fylle ovnen med de mindre ømtålelige murstein, men som tidligere nevnt var gassovnen for kostbar i drift og egnet seg ikke til alminnelig mursteinbrenning. Også her ble tilkalt utenlandske fagfolk, først ingeniør Amende, og senere i august 1893, teglverksinstallatør Th. Groke fra Merseburg. Forandringer ble foreslått og utført, men like lite hjalp det. Det ble dog levert en del forblendstein det året. Cementfabrikkens driftsunderskudd ble kr. 9.398 og teglverkets kr. 9.183. Driften av teglverket ble noe bedre i 1894. Leveransen av forblendstein til Tollboden i Oslo bragte riktignok et tap på kr. 4.000, men midtsommers foretok man de endringer av maskineriet som var besluttet og gikk i gang med våtpressing av steinen. Denne driften falt så heldig ut at regnskapet for verket kunne avsluttes med et lite overskudd.
Det gikk relativt tilfredsstillende også i 1895, og verkets produkter fikk en god mottagelse, selv om det ikke med urette ble innvendt at forblendsteinen var for porøs og ga hvite utslag av gips eller alunforbindelser etter innmuringen. For å bøte på dette sluttet man kontrakt med Helmstedter Thonwerke om kjøp av dette teglverks patent for Norge mot en godtgjørelse av RM 3.000. Det ble da garantert at man unngikk de hvite utslagene og at man fikk en ren og ensfarget og ikke porøs stein. For å få driften regningssvarende måtte det imidlertid oppføres et tørkeskur til ca. kr. 15.000.
Teglverkets produksjon var i 1895: 750.000 stein, hvorav ca. 164.000 forblendstein og fonnstein. Forblendsteinen gikk bl.a. til den nye Tollboden i Oslo, til nye Solli brannstasjon, Oslo og til Wahls skole, Oslo. I årsberetningen for 1895 så direksjonen lyst på stillingen, også for teglverket. Noe forhastet bemerker man senere. På grunn av manglende tørkeskur var teglverket i drift i bare 120 dager i 1896, og bruttoutbyttet ble bare kr. 4.687.
Det før nevnte Helmstedter-patent viste seg dessverre ikke å svare til forventningene. På en måte var dog ikke pengene så dårlig anvendt, for teglverkets brennere lærte seg derigjennom å brenne hurtigere, slik at et kammer heretter kunne gjøres ferdig på 24 timer mot før ca. 35. I årsberetningen for 1896 blir det opplyst at man lå i nye forhandlinger med Helmstedter Thonwerke. Det gjaldt denne gang kjøpet av en patentert metode for fremstilling av forskjelligfarvet forblendstein, den såkalte Fournier- Verblender, som i det vesentligste besto av rød leire med et lag av gul, hvit eller annen leirsort.
Videre arbeidet man med tanken om å innføre lysbrennende leire fra Bornholm, og fremstille de den gang godt betalte Lederferben-Verblender. Planene førte ikke til noe, men de viser tydelig hvor energisk man arbeidet for å rasjonalisere driften av teglverket, trass i de vanskeligheter som aldri tok slutt. På en annen sektor kan nevnes at en ny arbeiderbolig (no. 4) ble oppført i 1897. Den var oppført av hule sementblokker og tekket med sementtakstein. Fullt ferdig kostet den kr. 15.300. Bygningen inneholdt åtte små leiligheter og to ungkarsrom. For teglverket kunne det noteres et fremskritt i 1897. Som før nevnt falt det for dyrt å brenne alminnelig murstein i gassovner. Men i løpet av 1897 gjorde man heldige forsøk på å fremstille pipestein samt en del ildfast stein. Man mente allerede da at disse steinsortene, sammen med en del forblendstein, ville bli verkets fremtidige produksjon.
En dyktig teglmester hadde man funnet i Otto Riegel, men man manglet ennå helt dugelige arbeidere for den finere steinfabrikasjon. Riegel reiste derfor til Tyskland og kom tilbake våren 1898 med 20 utvalgte fagarbeidere. Men heller ikke dette ga resultater som svarte til forventningene. Teglverksdriften gikk ikke helt etter ønske i 1898 heller. Riktignok kunne det spores en bedring i kvaliteten av verkets forblendstein, men man var ennå langt fra å kunne levere konkurransedyktige varer, og man måtte motstrebende medgi at det i det hele tatt neppe lot seg gjøre å fremstille helt prima forblendstein av leira. De gode konjunkturene i bransjen før århundreskiftet oppmuntret allikevel til nye forsøk, og man konsentrerte produksjonen om pipestein og alminnelig murstein.
Verket gikk med underskudd, så 1898 ble allikevel en skuffelse. Da omslaget i bransjen kom i 1899, kom det ikke på tale å sette teglverket i drift igjen. Det ble nedlagt etter direksjonsbeslutning av 5. september 1899. Til teglverket, som til sementfabrikken, var det brukt betydelige beløp. Teglverkets bokførte verdi steg således fra kr. 70.000 i 1892 til kr. 136.660 i 1899.
Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
Legg igjen en kommentar