Ukeavisen «DU» bragte i nr. 13, 1970 en reportasje fra det nedbrente Nygaard teglverk. Av reportarsen om barna som lekte seg i dets ruiner, fremgikk det at det hadde vært en del bråk der med fyll og skrik, men et slikt fortegnet bilde av en gammel nedbrent kjempe bør ikke stå uimotsagt.

For de som vokste opp på Nygaard-jordene mellom Etterstadsletta og Svartdalen – fortonte Nygaard Teglverk seg som en katedral i tre og murstein der livet blomstret i all sin enkelhet og elendighet. Barn hadde ærefrykt for det barske og spennende miljøet som blåleiren hadde skapt. Det barn som ble akseptert i dette miljøet kunne med rette føle seg som en mann. Barna følte det som en tillitserklæring å få være ølbærere for disse kraftige teglverksarbeiderne med lyse sinn og brede «sørgeremmer» under neglene. Det var bokk og bayer som lesket mursteinstøvete struper best og «Gerda» i Etterstadsgata økte ølomsetningen betraktelig i sommersesongen da virksomheten var på det travleste på teglverket.

Sesongarbeiderne på teglverket på Nygaard var for det meste tømmerhoggere og skogskarer fra Hedmark som drev i skogen om vinteren og som teglverksarbeidere om sommeren. Det var trauste karer med hårprydede brystkasser og med sans for hester, dram og snus. De levde enkelt med sirup til frokost og flesk til middagen. Spyttebakken – en fiskebollboks med tørt gress oppi – sto alltid strategisk ved siden av køyekanten, og de brukte den ofte med mere og mindre hell.

Til dette ungkarsmiljøet trakk også andre personer – personer med naturen som bopel. På teglverket fant de ly i tørkerankene og varme inntil mursteinsovnene – som ble fyrt med sagflis. Disse naturens baroner fant seg her et sted å være i fred for loven og nysgjerrige. Ble det for ille tok bestyreren på teglverket seg en runde og ordnet opp på menns vis. Det var aldri berme og pøbel på Nygaard Teglverk. Man må ha opplevd miljøet rundt Nygaard Teglverk for å kunne forstå det.

Det var en gang før betongkolossenes tid på Nygaardskollen også. Den gang beitet hestene der hestekreftene nå har parkeringsplass. Midtsommers brant St. Hansbålet på Nygaardskollen helt til de første lokaltogene for forbi mot byen neste morgen. Da de få barna som bodde der gikk til søndagskole i Vålerenga kirke, kunne de se uteliggerne sitt og riste «skump» i tørkehusene på teglverket, men selv ikke på kirkevei fant man grunn til å dømme disse samfunnets fordømte. De var takknemlige for å få være i fred med sin kvistlakk blant levende mennesker og dyr på Nygaard.

Skrevet av Lars Olle Engaas i 1970 eller 1971

----------------------------

Bildet i originalartikkelen (se vedlegg nedenfor) viser heisen som fraktet sagflis og kutterflis opp til brennerne i andre etasje. Det var et lærbånd som gikk rundt og rundt  med mange små skuffer som man kastet sagflisen opp i. Hver skuff tok nok ikke mer enn et par-tre liter flis. Denne heisen sto mellom murbygningen, som var både var smie, produksjonshus og internat, og ringovnshuset. Det var en gammal mann som hadde den ganske enkle jobben, og som Lars Olle Engaas av og til da han var 6-9 år.

----------------------------

Ukeavisen "DU" ble utgitt som lokal ukeavis på østkanten i Oslo frem til konkursen i 1972. Epistelen ovenfor er skrevet av Lars Olle Engaas i 1970 eller 1971 (et drøyt år etter at verket brant ned).