Da krum takstein ble forbudt

Står din by på listen?

Med 1800-tallets urbanisering og store sammfunsendringer ble det behov for planmessig styring av boligbygging, veg- og gatenett. De største byene fikk derfor egne bygningslover: Oslo i 1818, 1827 og 1842, Bergen i 1830 og Trondheim i 1841. De andre fikk «Lov angaaende Bygningsvæsenet» i 1845. Hver by skulle nå ha en bygningskommisjon og reguleringskommisjon som skulle lage byplan.

Som en del av lovverket ble det etter hvert krav om godkjent taktekkingsmateriale. I lovens kapittel om taktekking står det «Ethvert Tag skal tækkes med ildfast Materiale. Hvad dertil skal henregnes, bestemmes af vedkommende Regjeringsdepartement.»

Følgende tekkinger var godkjent:

1. Metalplader
2. Skifersten.
3. Tagsten. (1)
4. Torv.
5. Seysel Asfalt.
6. Impregneret Pap af mindst 1 1/4 mm.
7. Asfaltskifer.
8. Weber Falchenbergs impregnerede Lærred.

Punkt nummer tre om takstein hadde en omfattende fotnote med forbud mot krum takstein. Årsaken var «at tækning med krum taksten paa grund av de gjennemgaaende aapninger eller kanaler … let befordrer ilds videre utbredelse.» Det var altså brannforebyggende, og anbefalingen var flat takstein. Fotnoten lød som følger:

1) Krum Tagsten er i Henhold til § 89 forbudt som Tagtækningsmateriale i følgende Byer:

• Fredrikshald (kgl. Resol. af 15 August 1898 § 10)
• Sarpsborg (kgl. Resol. af 11 Juli 1898)
• Fredrikstad (kgl. Resol. af 26 Marts 1898 § 8)
• Moss (kgl. Resol af 19 December 1898 § 3)
• Drøbak (kgl. Resol. af 16 Oktober 1897)
• Kongsvinger (kgl. Resol. af 16 Oktober 1897)
• Lillehammer (kgl. Resol. af 20 November 1897)
• Gjøvik (kgl. Resol. af 20 November 1897)
• Hønefos (kgl. Resol. af 28 September 1897)
• Drammen (kgl. Resol. af 7 Marts 1899 § 5)
• Kongsberg (kgl. Resol. af 28. September 1897)
• Holmestrand (kgl. Resol. af 16 Oktober 1897)
• Horten (kgl. Resol. af 23 Mars 1899 § 2)
• Aasgaardstrand (kgl. Resol. af 25 Oktober 1898)
• Tønsberg (kgl. Resol. af 28 September 1897)
• Sandefjord (kgl. Resol. af 24 August 1897)
• Larvik (kgl. Resol. af 21 August 1894)
• Kragerø (kgl. Resol. af 8 Juli 1899 § 2)
• Langesund (kgl. Resol. af 6 Februar 1899)
• Brevik (kgl. Resol. af 16 Oktober 1897)
• Porsgrund (kgl. Resol. af 19 September 1894 § 2)
• Skien (kgl. Resol. af 10 Oktober 1896)
• Risør (kgl. Resol. af 20 December 1897)
• Tvedestrand (kgl. Resol. af 16 Oktober 1897)
• Arendal (kgl. Resol. af 30 September 1899)
• Grimstad (kgl. Resol. af 7 Oktober 1893 § 4).
• Lillesand (kgl. Resol. af 16 Oktober 1897)
• Kristiansand (kgl. Resol. af 23 August 1892 § 27)
• Mandal (kgl. Resol. af 10 September 1898)
• Flekkefjord (kgl. Resol. af 11 Juni 1898)
• Egersund (kgl. Resol. af 20 November 1897)
• Stavanger (kgl. Resol. af 16 December 1899)
• Haugesund (kgl. Resol. af 9 Mai 1896)
• Aalesund (kgl. Resol. af 12 Januar 1899, Post 1. b)
• Molde (kgl. Resol. af 20 November 1897)
• Kristiansund (kgl. Resol. af 11 Mai 1895)
• Levanger (kgl. Resol. af 23 April 1898 § 2)
• Stenkjær (kgl. Resol. af 20 November 1897)
• Namsos (kgl. Resol. af 25 Februar 1898 § 6)
• Mosjøen (kgl. Resol. af 16 April 1898)
• Bodø (kgl. Resol. af 1 April 1898)
• Tromsø (kgl. Resol. af 30 April 1898)
• Hammerfest (kgl. Resol. af 6 Oktober 1898)
• Vadsø (kgl. Resol. af 26 Mars 1898)
• Samt endvidere paa følgende Steder paa Landets Grund:
• Strandstedet Fredriksværn (kgl. Resol. af 12 Januar 1899)
• Bergstaden Røros (kgl. Resol. af 9 Februar 1898)
• Thime Bygningskommune (kgl. Resol. af 29 April 1899)
• Halkjelsvik Bygningskommune (kgl. Resol. af 26 Marts 1898)
• Senere ble følgende byer og steder lagt til:
• Son (resol. 5 november 1913)
• Hamar (resol. 13 februar 1905)
• Svelvik (resol. 21 juni 1912)
• Sandnes (resol. 18. april 1912)
• Vardø (resol. 17. november 1911)
• Akers bygningsdistrikt (resol. 16. januar 1905 § 15)
• Kokkehaugens bygningskommune (resol. 7 februar 1913)
• Mysen do. (resol. 21 mai 1915)
• Selbak-Kjølberg do. (resol. 30. oktober 1914)
• Lillestrøm do. (resol. 10 september 1906 og 23 november 1909)
• Elverums leirs do. (resol. 17 november 1909)
• Rena do. (resol. 21 juni 1913)
• Bergstaden Røros (resol. 10 januar 1907, kun siftersten tillatt).
• Odda do. (resol. 17 september 1912)
• Laxevaag do. (resol. 25 august 1911)
• Vossevangen do. (resol. 10 juni 1910)
• Vestfossen do. (resol. 9 mars 1912)
• Veblungsnes do. (resol. 24 mars 1900)
• Svolvær do. (resol. 27 juni 1910)
• Kabelvaag do. (resol. 27 januar 1911)
• Strandstedet Rognan (resol. 11 juni 1915)

I tillegg hadde de tre største byene egne lover som også forbød krum takstein: Kristiania, Bergen og Trondhjem.

Det var likevel mulig å bruke krum takstein, såfremt undertaket var av et godkjent taktekkingsmaterialet, for eksempel ildfast takpapp. Forbudet mot krum takstein gjaldt frem til ny nasjonal bygningslov ble vedtatt i 1924. Det var fremdeles påbudt med ildfast taktekning, men fokuset var nå på undertaket.

Det var nok mange som ikke fulgte de nye kravene. Lovene hadde heller ikke tilbakevirkende kraft. Men likevel er forbudet mot krum takstein hovedårsaken til at norsk flat takstein ble spesielt utbredt utover på 1900-tallet. Det ble også tatt flere patenter på flat takstein etter århundreskiftet. Dette er unikt for Norge. Dessverre finnes det ikke replika av norsk flat takstein i dag.

Les utdrag fra loven her: Bygningslov for Kristiania 1899, Den almindelige bygningslov 1900, Bygningsloven av 1924

Det må også nevnes at Farsund hadde sin eget forbud mot takstein i tegl. Etter bybrannen i 1901 ble bruken av teglstein som taktekkingsmateriale ikke lenger tillatt. Nye bygninger fikk taktekking av skifer. (Byggeskikkveileder for Farsund by).