Evje teglverk lå lengst sør i Rolvsøy, like ved Evjebekken, på den samme tomt som Esso og Mobil fra 1960 har hatt sine tankanlegg. Verket ble anlagt 1866/67 av Chr. A. Apenes og Otto Leegaard. I følge Hans Zakariassen var leiren som ble tatt ut ved Evje av glimrende kvalitet.
Verket fikk dampmaskin, opprettstående møller og kolbestempler for mursteinformingen. Taksteinformingen foregikk i alle år for hånd. Evje teglverks håndformede takstein ble kjent og skattet, ikke bare her til lands, men også på det svenske marked. Trass i at bearbeidelsen av leira var nokså enkel, den ble kjørt gjennom to opprettstående møller uten valseverk, ble det altså allikevel et utmerket produkt med høyt utfall av første sort.
I 1896/97 eides verket av fru Leegaard, L. Pettersen og Anton Apenes, med sistnevnte som disponent. I disse årene ble verket utbygget til fire kolbestempler for murstein og seks håndformningslag for takstein. Ringovnen ble også utvidet til å bli en av de største i distriktet.
Mursteinen ble i alle år tørket stående på bakken, bortsett fra et par tørkehus. Taksteinen ble tørket i hus. Leira for takstein ble gravet ut for hånd og trillet inn. Til mursteinsproduksjonen ble den gravet ut for hånd og fraktet inn med vagger skjøvet for hånd.
A/S Fredrikstad forenede teglverker (F.f.T) overtok verket i 1909. Det ble nedlagt i 1925. Leirfeltet var da på det nærmeste oppbrukt.
Birgit Kristine Holmen, hvis svenske morfar var brenner ved Evje teglverk, forteller fra fergetrafikken:
«På Hauge, mot grensen til Evje teglverk lå det et fergested. Det var opprettet for å frakte arbeidere til og fra Torp bruk. I min barndom var Olaf Bærøe Mathisen fergemann. På brygga hadde han e’ lita bu, hvor passasjerene kunne gå inn for å varme seg mens de ventet. På veggen hang en klokke. Det var også en klokke på andre siden som vi brukte for å kalle på ham.
Bjørvin Hansen (f. 1911) var den neste fergemannen. Han berget drivtømmer i elva. De fine stokkene kjøpte Kiær, men vraktømmeret saget han opp og solgte som ved. Jeg brukte fergen på 1950-tallet. Det gjaldt å være tidlig ute om morgenen, for kom det en stokk måtte passasjerene delta i redningsaksjonen. Selv en ung jente kunne holde båtshaken under slepingen mot land. Bjørvin var nevenyttig. Han reiste et bolig/garasjebygg for Kiær, like ved elvebredden. Foruten å bygge flere mindre båter for salg bygget han sin egen fergebåt i fritiden.
Den ligger nå ved Isegran. Broren Erland var teglverksarbeider, men trådte til som vikar i rolige perioder. Da driften ved Torp bruk tok slutt var også fergens dager talte. I første halvdel av 1900-tallet hadde beboerne i Strandveien fri utsikt til Glomma. De kunne følge arbeidet ved prambyggeriet og trafikken på elva. ”Den rø’ stua” lå idyllisk til på østsiden av veien. Barna badet fra prammene og brygga, og strandkanten var leke- og møteplass. Fra kiosken til Arthur Martinsen kunne kundene følge med i alt som skjedde.»
Kilder:
- Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
- Lokalsamfunn.net / Birgit Kristine Holmen
Legg igjen en kommentar