Ganns potteri ble etablert i 1873 i Sandnes. Allerede samme år var de første potteriproduktene klare for salg, men det ble raskt besluttet å bygge et teglverk også. Aksjekapitalen var 15 000 spesidaler, og firmanavnet ble endret til Ganns Potteri & Teglverk.
Etter undersøkelser i Danmark og Tyskland valgte man å bygge en ringovn med kapasitet på 70–75 000 stein. I 1874 sto ovnen ferdig, og året etter ble maskinell produksjon igangsatt med en teglsteinpresse fra Tyskland og en engelsk dampmaskin. Kapasiteten var rundt 10 000 murstein per dag.
For å sikre faglig kompetanse ansatte man agronom Ingebret Anda som brenner. Han fikk opplæring ved Malde teglverk og hadde ansvar for å lære opp andre. Arbeidstiden var fra kl. 6 til 19, og kontraktsbrudd medførte bøter. Bestyreren hadde ansvar for både potteri og teglverk, og fikk lønn samt en prosentandel av driftsoverskuddet. I tillegg måtte han stille kausjon og fikk bolig inkludert.
Etter hvert ble det klart at tørkeanlegget var for lite, og dette ble utvidet. En utfordring var at hovedgaten i byen gikk tvers gjennom teglverkstomten, slik at tørkehusene lå på begge sider av veien. Produksjonskapasiteten økte til 1,5–1,75 millioner stein årlig, og produktene ble distribuert langs hele kysten, fra Finnmark til Fredrikshald, inkludert Christiania.
I 1876 fikk teglverkene i Sandnes konkurranse fra Bø teglverk på Karmøy, også kjent som Bergens teglverk. I 1877 forsøkte Ganns et eksperiment ved å overlate driften til en tysker ved navn Heinrich, men dette slo ikke heldig ut, og han ble senere avskjediget.
Allerede i 1875 vurderte man å glasere takstein, men det ble først gjort forsøk med manganbehandling i 1881. I 1885 ble det bygd en egen ovn for takstein. Ganns investerte kontinuerlig i forbedringer, og i 1891 ba man det danske firmaet F. L. Smidth & Co. om forslag til modernisering av maskineriet. Produksjonen av drensrør startet på 1880-tallet, og i 1897 var produksjonen av murstein på 1,5 millioner.
I 1898 ble ringovnen bygd om etter tegninger fra Smidt & Co. i København. Ovnen fikk betongsåle og ble foret med ildfast stein. Bedriften hadde egen byggvareforretning, noe som reduserte kostnadene. Ny presse og forelter ble innkjøpt, men planene om en desintegrator for avfallsknusing ble utsatt.
Etter århundreskiftet var salget varierende, men i 1904 ble det solgt 1,92 millioner stein. I 1912 oppsto det steinmangel, og Stavanger måtte kjøpe fra Østlandet. Fra 1910 ble det innført kvoteavtaler mellom lokale teglverk. Etter storbrannene i Bergen og Molde i 1916 steg etterspørselen og prisene kraftig. Under første verdenskrig var kullmangel et problem, men Ganns hadde egen torvmyr som bidro til energiforsyningen.
Krigsårene ga gode økonomiske resultater. I 1917 var aksjeutbyttet 500 kroner per aksje, mot 35–40 kroner før krigen. Nettooverskuddet var 75 000 kroner, og det ble opprettet et legat for trengende arbeidere i Sandnes. Aksjekapitalen ble økt til 300 000 kroner i 1918.
I 1925 ble det kjøpt inn en moderne gravemaskin. Slutten av 1920-årene var økonomisk krevende, og i 1929 ble det registrert et underskudd på 15 000 kroner. Arbeidskonflikter var sjeldne, men det var streik i 1929 og 1930, og under storkonflikten i 1931 ble potteriarbeidernes krav innfridd.
Til tross for vanskelige tider var 1930-årene relativt gode for Ganns. Aksjeutbyttet steg fra 30 kroner i 1930 til 150 kroner i 1937. I 1938 ble det opprettet pensjonsfond. Verket lå midt i byen, og kommunen ønsket å bruke tomten til andre formål. I 1939 ble det kjøpt et 50 mål stort leirfelt på Østråt (Kvelluren), men andre verdenskrig satte planene på vent.
Under krigen ble disponenten Johan Iversen og kontorsjef Rasmus Forus arrestert og sendt til Grini. Produksjonsutstyret var gammeldags og arbeidskrevende, og frosten hindret helårsdrift. Leirfeltet ble kjøpt for 23 000 kroner, med opsjon på ytterligere 60 mål. Planene for et moderne anlegg ble utarbeidet, og Iversen dro på studietur til USA, Sverige og Danmark.
Kostnadsoverslaget for det nye anlegget var 700 000 kroner. Aksjekapitalen ble utvidet til 600 000 kroner. Maskinene ble levert av Händle & Söhne, og tunnelovnen ble konstruert av C. H. Evensen industriovner AS i Fredrikstad. Ovnen ble delvis oppvarmet med strøm og hadde en kapasitet på 20 000 stein per døgn. Brenningstemperaturen var 1050 grader celsius.
Fabrikken ble tatt i bruk i 1953 og var da Norges største teglverk på ett gulv: 105 x 33 meter. Produksjonen var helautomatisk, og fabrikken hadde moderne fasiliteter som spisesal, garderober og vaskerom. Ved 75-årsjubileet ble ansatte tildelt gratialer og legatet tilført 5 000 kroner.
1. januar 1976 fusjonerte Ganns med Graveren til A/S Gann-Graveren.
Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
Legg igjen en kommentar