Gjone teglverk var et sameiebruk. Fire gårder som hadde skjøtene sine utstedt av Treschow-Fritzøe, hadde henholdsvis 1/3, 1/3, 1/6 og 1/6 del i teglverket. I følge Toralf Gjone produserte dette verket, samt Melau teglverk, en vesentlig del av den murstein og takstein som gikk med til bygging i prestegjeldet.
Å tidfeste anlegget er vanskelig, men Toralf Gjone har antatt at teglverket ble anlagt mellom 1766 og 1833. Det er derfor mulig at det er dette verket som omtales i fabrikktelllingen i 1776 som Laurvig teglverk. I så fall taler det for at verket er anlagt nærmere 1766. I fabrikktellingen oppgis Falck som eier av verket.
Den hestedrevne mølla under et åpent skur er typisk for all teglverksdrift på den tiden, hvor ikke vannhjulet sto for drivkraften. Dette fortsatte helt til dampmaskinen overtok omkring midten av 1800-tallet.
Både mursteinen og taksteinen ble formet for hånd på Gjone og tørket stående i formene på slette bakken. Kasseovnen var solid bygget med støttemurverk av gråstein. Størrelsen var 5×5 meter, og høyden nesten 4 meter uten hvelv. Det ble i alminnelighet gjort to brenninger hver sommer. Underst i ovnen ble det stablet murstein, ca. 20.000. Ovenpå denne ble det stablet takstein og så et tynt lag murstein øverst, med åpninger for røkutslipp. Ialt omlag 40.000 stein. Lange vedskier ble lagt i fyrgangene. Brenningen pågikk i åtte døgn. Det gikk med ca. 50 hestelass ved til en brenning.
Prisen på taksteinen var i 1890-årene kr. 48 pr. 1 000 førstesortering.
Fru Gunhild Sletsjø var som småjente med sin far på teglverket. Hun forteller også om leira som ble hentet fra «leirholet» i nærheten av Smiuberjet på M. P. Holms eiendom. Man kjørte frem leira med hest og slede om vinteren. Malingen skjedde om sommeren når det var pent vær. Når leira kom eltet ut, ble den kuttet i passende stykker og lagt i former, både murstein og takstein. Formene med steinen ble lagt til tørk på et slett, fint gulv, som var laget av leire og fin sand. Det var hardt og jevnt som et sementgulv. Steinen ble hentet av kjøpere rundt i distriktet. De kjørte med hest og slede når været var fint. Da kunne det være livlig ved Gjone.
Mye av steinen gikk til Lærdal. Produksjonen ved Gjone sluttet omkring 1900. Husene sto enda noen år før de ble revet, og ble benyttet som høyløer i gode høyår. Men det hendte de ble hjemsøkt av ubudne gjester i vårknipa. Den slette fine tørkeplassen ble benyttet som dansegulv en tid av ungdommen i bygda.
Det er opplyst at Gunhild Sletsjøs sønn, Kolbjørn Sletsjø, har en takstein med inskripsjonen: O. M. Davidsen, M. P. Holm, Gjone Teglverk, 20. juni 1899. Produksjonen var altså i gang dette året.
Kilder:
- Kilde: Krohn-Holm, J. W. (1982). Hedrum bygdebok. Bind 1. Hedrum kommune
- Gjone, T. (1968). Teglverk i Hedrum. Heidarheim. Årsskrift for Hedrum Historielag 1968-69.
Legg igjen en kommentar