I 1873 bygde Wiel & Co. et lite forsøksteglverk på Hauge i Rolvsøy, beregnet på nye produksjonsmetoder. Det var for å eksperimentere med nye ovnstyper og brenningsmetoder at dette verket ble bygget. Det var særlig nye brenningsmetoder man var interessert i, og man hadde forsøk med ovner med overslående flamme.
Firmaet hadde anskaffet en smal tomt langs elven fra Evje teglverk tomt, hvor Esso-anlegget ligger i dag(?), opp til Hauge brygge. Det var imidlertid ingen tilgang på leire der, så denne måtte fraktes på pram over elven fra Torp.
Ovnene var som sagt av typen med overslående flamme. De hadde fyrkammer på den ene (eller begge sider), hvor man fyrte med ved. Flammene ble trukket over en brannvegg og ned gjennom godset som sto på trallene. Gjennom åpninger i gulvet ble røkgassene trukket til skorsteinen.
Den første trykkpressen i Østfold ble konstruert av reparatør Anton Syversen her ved Wiel & Co. teglverk rundt århundreskiftet. Pressen ble trukket for hånd. Den ble senere solgt til Kjølberg teglverk (Kundertverket).
Bra for takstein
Denne type ovner, riktignok uten traller, ble meget brukt i Sverige, og de var spesielt godt egnet for brenning av takstein. Fordi man hadde en overslående flamme, ble toppen brent først. Ved brenning letter steinen betydelig i vekt, og trykket på de underste steinhøyder ble på denne måten redusert vesentlig. Utfallet av første sortering (best kvalitet) ble større i disse ovnstyper.
Man kan gjerne si at det var et av hovedprinsippene for den moderne tunnelovns-brenningen som ble lansert her. Slike tralleovner brukes forøvrig i stor utstrekning i dag, for brenning av finere keramisk gods. Oppvarmingen skjer da med olje eller gass.
Forsøket strandet
Bortsett fra liten kapasitet og dårlig brenselsøkonomi, strandet forsøkene teknisk på tetningen ved hjulgangene. Dette var også tunnelovnskonstruktørenes hodepine i begynnelsen. Temperaturen ble for høy i hjulgangene så det hele brant fast. Forsøkene måtte oppgis etter forholdsvis kort tid. Man var altfor langt forut for sin tid her.
I de moderne ovnene har trallene høye plattinger av ildfast materiale som godset stables på. I underkant av plattingen – på begge sider av denne – går det en stålplate, som med en vinklet kant stryker gjennom en slisse langs ovnsveggen, fylt med sand. Dermed blir det tett og temperaturen tilstrekkelig lav ved hjulgangene.
Funn på midten av 1900-tallet
Under gravingen ved oppførelsen av Haugs sveiseverksted for en del år tilbake, støtte man på restene etter disse ovnene. En del av steinen ble brukt i bygget. Den var en hulsteinstype av tysk modell, så det er ikke utelukket at ideen er hentet ved besøk i Tyskland.
NB! Artikkelen er klippet fra Hans Zakariassen «Teglindustriens historie» skrevet på slutten av 1970-tallet. Informasjonen om «moderne» drift er dermed ikke oppdatert.
Se også:
- Lundestad teglverk (Drevet av Wiel på 1860-tallet)
- Torp Brugs teglverk (Wieleverket) (Utspring av Wiels sagbruk fra 1867)
Legg igjen en kommentar