Da krigen var slutt i 1945, var norsk teglindustri teknisk tilbakeliggende og følgelig sterkt arbeidskrevende. 1920- og 1930-årene hadde gitt små muligheter for investeringer som monnet, og krigstiden slet apparatet ytterligere ned.
Da gjenreisningsarbeidene tok til, vendte myndighetene seg til teglindustrien med henstilling om kraftig økning av produksjonen. Men det var lettere sagt enn gjort. Få verk satt inne med ledig kapital av betydning og en for lav pris på teglvarer gjorde denne industrien lite attraktiv for kapitalinnskudd.
I den offentlige debatten som fulgte anklaget de offentlige myndigheter teglindustrien for manglende evne og vilje til å øke produksjonen, mens teglindustriens folk på sin side la skylden på de altfor lave priser som ikke ga grunnlag for investeringer.
Det oppsto også et sterkt press på markedet etter takstein og drensrør. Først etter adskillige år kom det i gang en liten import fra Danmark og Sverige. Litt takstein kom også fra Belgia og Holland, mest glasert. Etter hvert kom det betydelige partier drensrør fra Polen. Forskjellige typer fasadestein ble også importert, særlig fra Danmark.
Det gikk for øvrig med taksteinen og drensrørene som med mursteinen i denne underskuddsperioden. Erstatningsmaterialene uteble ikke, noe teglindustrien senere aldri fikk bukt med. Man fikk stadig bedre typer og kvaliteter av betongtakstein. Forskjellige typer av takpapp gjorde seg også gjeldende.
Konkurranse fra nye byggematerialer
Rett etter andre verdenskrig kom de første signaler om konkurranse fra andre materialtyper. Det heter i Bransjerådets beretning for 1949/50 bl.a. «Bransjerådets arbeidsutvalg har fått seg forelagt spørsmål om opprettelse av en ytongfabrikk i Norge».
Betongen ble etter hvert brukt stadig mer som konstruktivt materiale, men særlig var det de nye murmaterialer som skulle stjele markedet fra teglsteinen. Først kom gassbetongen i form av elementer og blokkformater. Det var ytong, siporex og bimsbetong, men også blokker og murstein av vanlig betong og trebetong, såkalt Tretong.
Den største konkurrenten til tegl ble nok likevel lettklinkerblokker og -elementer. Disse ble framstilt av ekspandert leire, som gir lav romvekt, og støpt i former med sement som bindemateriale. Det toneangivende produkt ble produsert og markedsført av AS Norsk Leca. Etter hvert ble også pipeelementer en farlig konkurrent til teglsteinen.
Bransjerådet oppsummerer utfordringene i 1966 (Børresen s. 146f).
- Det er behov for moderniserings- og rasjonaliseringstiltak i bransjen. Mulig at gamle verk må saneres, og man må vurdere spesialverk (bl.a. til taksteinproduksjon)
- Dette er spesielt aktuelt i Oslo-området.
- Det er imidlertid ikke behov for å øke produksjonen for øyeblikket.
- Det er økende etterspørsel etter fasadestein, dette fordrer omlegging av produksjonen.
- Må øke produksjonen av tegltakstein.
Teglverkenes utfordringer
I 1947 var det 56 teglverk igjen i Norge. De fleste var bygget på 1800-tallet og produserte teglprodukter manuelt og med gammel teknologi. Med hard konkurranse både fra nye produkter og teglverkene seg i mellom hadde man dermed få alternativer: Man måtte fornye seg eller gi opp. Fornyelse betydde i praksis at man måtte bygge helt nye anlegg, noe som var svært kapitalkrevende.
Men det skulle vise seg at de nye byggematerialene som etter hvert kom inn på markedet var kommet for å bli. En del produkter kom og gikk, men de to farligste ble igjen: betongen og Leca-blokken.
Verk etter verk slukner
Verk etter verk sluknet rundt om i landet i 1950- og 1960-årene. Ikke bare Nord-Norge og Vestlandet ned til Stavanger, men også i Oslo-området, Buskerud og Østfold. En av årsakene var at til de gamle umoderne anleggene med sesongdrift ble det umulig å skaffe arbeidskraft.
Bare fire fylker sto i 1970-årene igjen med produksjon av fasadestein og andre spesialprodukter i tegl. Disse verkene var:
- Innherad teglverk, Verdal
- Alna teglverk, Haga på Romerike
- A/S Gann-Graveren, Sandnes
- Bratsberg teglverk, Lunde i Telemark.
Nedgangen fortsatte, og fra slutten av 1990-tallet er bare Bratsberg teglverk igjen. Også dette måtte tilslutt gi opp høsten 2014.
