Innherred teglverk var et moderne, industrielt teglverk i Verdal kommune, etablert i 1956 og i drift frem til 1983. Verket lå ved Stiklestad, og var det eneste teglverket i drift nord for Dovre i etterkrigstiden.
Teglverket ble etablert som et ledd i gjenreisning og modernisering av norsk byggenæring etter andre verdenskrig. Blant initiativtakerne var Arne Voll jr., som også fungerte som verkets disponent gjennom hele driftsperioden. Innherred teglverk representerte et teknologisk sprang sammenlignet med de tradisjonelle, periodiske teglverkene som hadde dominert i Verdal på 1800‑tallet. Produksjonen var maskinell og industriell, tilpasset helårsdrift og større markeder. Verket hadde blant annet en moderne tunnelovn.
I 1963 utvidet Innherred teglverk virksomheten betydelig ved å kjøpe Helgeland teglverk i Vefsn (Nordland). De to anleggene ble deretter drevet under felles ledelse fra Verdal. Dette viser at Innherred teglverk ikke bare var et lokalt foretak, men hadde ambisjoner og struktur som en regional teglprodusent med virksomhet i flere landsdeler.
Til tross for modernisering og ekspansjon fikk verket etter hvert store økonomiske problemer. Økt konkurranse fra alternative byggematerialer, endrede markedsforhold og investeringskostnader bidro til sviktende lønnsomhet. I 1983 gikk Innherred teglverk konkurs.
Bygningene ved Stiklestad stod igjen etter konkursen. I noen år ble deler av anlegget videreført under nytt navn og eierskap, blant annet som Nordenfjeldske Teglverk, men også denne virksomheten ble etter hvert avviklet. Ifølge lokalhistoriske bilde‑ og pressesamlinger var fabrikken endelig nedlagt mot slutten av 1980‑årene.
Innherred teglverk utgjør dermed et tydelig sluttpunkt i teglverkshistorien i Verdal. Der 1800-tallets teglverk var små, sesongpregede og nært knyttet til enkeltgårder, var Innherred teglverk et fullt industrialisert anlegg, integrert i etterkrigstidens nasjonale byggevaremarked. Verket står i dag igjen som et viktig kapittel i Verdals nyere industrihistorie, selv om selve produksjonen for lengst er borte.
Kilder:
- Innherreds Folkeblad Verdalingen, 29.11.1983
Legg igjen en kommentar