I sin bok «Min barndom og ungdom» forteller statsminister Johan Nygaardsvold om et teglverk i Hommelvik, som han arbeidet ved like før og etter århundreskiftet. Jakob Kielland hadde i mange år drevet et sagbruk på stedet og i tillegg et ganske lite teglverk. Hele produksjonsapparatet ved verket besto av en leirmølle trukket av hester, og en periodisk ovn. Mursteinen ble formet for hånd og tørket i reoler.
Nygaardsvold forteller at han var ansatt som ekspeditør i Samvirkelaget i Hommelvik, men han trivdes ikke og bare ventet på at teglverket skulle komme igang. Det var da under utvidelse og modernisering. Verket fikk ringovn, flere nye lagerhus, og tørkebasarene ble utvidet. Antall «bankelag» som før hadde vært tre ble nå øket til ni. Et bankelag besto av en mann som banket steinen en kvinne (som oftest) laget til emnene, og en gutt satte steinene i tørkereolene.
Man tok sikte på å oppnå en årsproduksjon på en million stein. Det ble anskaffet en hurtiggående leirmølle ved siden av den gamle, og begge fikk elektrisk kraft fra den nye turbinen. Både sagbruket og teglverket fikk elektrisk lysanlegg. Ringovnen ble ferdig på ettersommeren 1899. Nygaardsvold sluttet da med steinbankingen og begynte som ovnstriller i stedet. Han trillet brent stein ut av ovnen og lastet den opp på jernbanevogner, eller han satte den i lagerhusene. Dette holdt han på med til senhøstes 1901.
Sommeren 1899 brant den gamle Kiellandsaga ned. For å bygge opp et nytt sagbruk og for å overta teglverket og trelasttomtene med tilbehør, ble det dannet et aksjeselskap: «Hommelvik Industri-Aktieselskab». Dette besto bl.a. av brukseier Jakob Kielland, som satte inn teglverket, sagbrukstomtene og skogene som tilhørte eiendommen Karlslyst. Videre var brukseier L. N. Jenssen på Verkensgården i Mostadmark med i selskapet. Han ble direktør for det nye aksjeselskapet.
Direktør L. N. Jenssen satte inn bruket sitt – som for øvrig skulle nedlegges når det nye sagbruket i Hommelvik var bygd – og de store skogene sine i Mostadmark. Noen svenske aksjonærer skulle sette inn driftskapital, og det var nok disse som fikk den egentlige makt. Gikk det galt, ville svenskene tape sin kapital. De norske aksjeeierne satte inn eiendommene sin, og gikk det galt, ville de miste alt de eide. Og dessverre, slik gikk det.
Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
Legg igjen en kommentar