Det var Huitfeldt som kjøpte Lundamo gård og startet teglverksdrift omkring 1850. Husene på gården var i dårlig stand, og hensikten med verket var opprinnelig å skaffe stein til gårdens forskjellige bygninger: Våningshus på 250 m2, fjøs til 50 kyr, 12-15 hester, sauer og griser, samt et tredje bygg for maskiner og redskaper, med kornsal i 2. etasje. Alt i teglstein.
Huitfeldt var interessert i husdyr og var den første som innførte Ayrshire-kveg her til lands. Men tidene var dårlige, og omkring 1860 måtte han selge eiendommen til Klem, Hansen & Co., Trondhjem. Nå inntrer en ny tid for teglverket. Man bygger en Hoffmanns ringovn, produksjonen av håndbanket murstein og drensrør øker, og når etter hvert opp i ca. 2 millioner enheter pr. år.
Våren 1889 solgte Klem, Hansen & Co. teglverket til et aksjeselskap bestående av Schult, hans svigerfar og et par andre fra Bodø. Schult var dengang lærer ved Nordlands Landbruksskole i Bodø. Han kjøpte for egen regning Lundamo gård, som i to år hadde vært frasolgt teglverket.
Schult gikk over fra torv til kull som brensel i ringovnen. I 1913 ble det gamle åtte meter høye vasshjulet erstattet med en 30 hk. turbin som også skaffet gården kraft til tresking og pressing, når driftssesongen ved verket var over.
I 1904 ble det anskaffet en mursteinpresse fra Svendborg i Danmark. Tidene var imidlertid vanskelige, bortsett fra noen år før første verdenskrig.
Avsetningsforholdene var dårlige, som ellers i landet gjennom 1920- og 1930-årene. Produksjonen ble derfor beskjeden, særlig i 1930-årene.
Schult løste etter hvert ut de øvrige aksjonærene, og noen år etter andre verdenskrig var han blitt eneeier av teglverket. I 1950 ble selskapet omdannet til et familie-aksjeselskap, bestående av sønnen Einar og syv døtre, med førstnevnte som disponent. Maskineriet ved verket var i dårlig stand. Sommeren 1950 var imidlertid god og arbeidslønnen bare kr. 2,05 pr. time.
Dette ga grunnlag for en begynnende modernisering. En større forelter og en Keller kappeautomat ble innkjøpt i 1951. Året etter en gravemaskin fra Faller i Ludwigshafen. Ferdig oppsatt i leirtaket kostet den kr. 32.000.
Man fikk mye glede av fire stykker Ziegelumsetzwagen fra brødrene Menges. Med disse unngikk man flere omstablinger. Steinen ble sortert i ringovnen og lesset direkte på vognene. Fire steiner på flask under stabelen følger med og danner underlaget når vognen trekkes ut. Ved opplessing på jernbanevogn trillet de direkte inn i vognen. En mann kunne laste opp 5.000 stein på fire timer. Samme operasjon foregikk ved opplessing på lastebil, når dennes plan sto i høyde med lasterampen.
Einar Schult sier at han var svært så optimistisk til å begynne med, men det varte ikke lenge før pessimismen tok overhånd. Stadige lønnsøkninger var en ting, men hovedårsaken til at en større modernisering ble stillet i bero var den prekære kraftsituasjonen. I adskillige år ble det brukt en Lanz traktor til drivkraft, og først i 1954 kunne verket få så mye strøm at man kunne bruke en 45 hk. elektromotor til det beskjedne maskineriet. Prisen var hele 20 øre pr. kWh. Ved en modernisering, med et antatt forbruk på 2-300 kW, ville dette føre helt ut på viddene. Trass i forhandllinger ble prisen opprettholdt, og alle moderniseringsplaner måtte derfor droppes. Man var i den heldige situasjon ved eventuelt salg av verket at det hørte ca. 75 da. jord til bedriften. I 1963 kjøpte Horg kommune verket.
Dermed var 100 års teglverksdrift avsluttet, hvorav 50 år under Schult seniors ledelse. I dag er det ingen spor igjen av Lundamo teglverk.
Legg igjen en kommentar