Minsåsverket

Minsåsverket var ett av de mest langvarige og best dokumenterte teglverkene i Verdal, og representerer høydepunktet for lokal teglproduksjon i bygda på slutten av 1800‑tallet. Med drift fra 1860‑årene og helt frem til 1912 skiller verket seg fra de fleste andre, mindre og kortvarige teglverkene i området.

Minsåsverket ble etablert omkring 1861, trolig av gårdens eier Sefanias Monssen Moe. Han eide Minsås Nordre fra 1851 og stod som bruker fram til sin død i 1873. Etter dette fortsatte enken Grete Birgitte Moe driften av gården og teglverket i uskiftet bo. Den eldste sønnen overtok senere som driver, antakelig omkring 1888, før gården i 1893 ble overtatt av Hartvig Lund. Det antas at Lund videreførte teglverksdriften frem til Jon Eriksen Røe fra Røesgrenda i Ulvilla kjøpte gården rundt århundreskiftet. Røe fortsatte produksjonen av teglstein, drensrør og takstein helt frem til verket ble nedlagt i 1912.

Teglverket lå mellom gården og Minsåsåsen og hadde tilgang på råstoff fra et leirtak like i nærheten. Leira ble fraktet til mølla ved hjelp av trallespor og vogger over en strekning på om lag 60–70 meter. Verket var utstyrt med én periodisk kasseovn, en firkantet høyovn med tre fyringskanaler, noe som innebar at driften måtte være sesong- og partivis. Kapasiteten var derfor begrenset sammenlignet med større verk med ringovn, men likevel betydelig i lokal målestokk.

Leirmølla ble drevet ved hestevandring, slik det var vanlig ved mange mindre teglverk. Rørpressen, som bestod av stempel og tannhjulsutveksling, ble betjent ved menneskekraft. Det fortelles at drensrør ble produsert i flere dimensjoner, blant annet i samme størrelser som ved Landstad‑Vist‑verket. Brennstoffet var ved, hovedsakelig hentet fra skog i Helgådalen, og forbruket kunne være betydelig. Ovnen krevde lang brennetid, og både oppvarming, brenning og avkjøling tok tid før ovnen kunne åpnes og settes på nytt.

Gjennom intervjuer med personer som selv hadde arbeidet ved verket, særlig Magna Jonsdatter Røe (gift Heir), finnes det uvanlig detaljerte beskrivelser av arbeidsprosesser, bemanning og daglig drift. Hun forteller blant annet om arbeidet med å bearbeide leira for hånd for å fjerne stein og urenheter før støping, og om hvordan produksjonen ble tilpasset perioder med mindre behov for arbeidskraft på gården. Slike beretninger gir et sjeldent innblikk i arbeidsforholdene ved et bygdeteglverk.

Minsåsverket hadde ovnshus og tørkerekkene for stein og rør, og produksjonen omfattet både murstein, takstein og drensrør. At takstein fra Minsås fremdeles finnes bevart på bygninger i området, blant annet på Vest‑Minsås, vitner om god kvalitet på både leire og brenning. Samtidig viser verkets lange driftstid at det var økonomisk levedyktig langt ut over den perioden da de fleste andre lokale teglverkene allerede var nedlagt.

Da Minsåsverket ble avviklet i 1912, markerte det slutten på en epoke med lokal teglproduksjon i Verdal. Sammenlignet med mindre og kortvarige anlegg som Hallem, Bunes og Håve, stod Minsåsverket fram som et robust bygdeverk som evnet å tilpasse seg både tekniske og økonomiske rammevilkår. Nettopp derfor har Minsåsverket fått en særstilling i den lokalhistoriske dokumentasjonen av teglverk i Verdal.

Kilder:

• Weisæth, J. (1979). Teglverk i Verdal. I Verdal historielag (Red.), Verdal historielags skrifter (Nr. 4, Årbok 1979, s. 208–218). Verdal historielag.
• Støa, Karl (2013). Verdalsboka. Heimer og folk. Volhaugen 1800-1940.