Nedre Nøkleby teglverk (Hanseverket)

I 1864 ble Nedre Nøkleby teglverk (Hanseverket) etablert av megler A. J. Hansen. Dette skjedde året etter at han hadde solgt Øvre Nøkleby teglverk (Falcheverket) til Michael Falch. De to verkene lå side om side på eiendommen Nøkleby Vestre, og tilhørte det samme utmerkede leirfeltet som Evje teglverk.

I siste halvdel av 1870-årene bygde A. J. Hansen ut verket til et relativt stort anlegg, med fire kolbestempler for murstein, håndformning av takstein og ringovn av den forbedrede Hoffmannske typen. Kapasiteten var 4-5 millioner enheter pr. år. Produktene ble godt anerkjent.

En severdighet var det flotte maskinhuset Hansen lot oppføre. Det tok sikkert sikte på nye utvidelser i bedriften. Den store maskinhallen var malt innvendig med utsmykninger på vegger og søyler. På søylene fantes hyller av metall og på disse oljekanner, også av metall, alt pusset skinnende blankt. Maskinisten, svensken Aloander Andresen satte sin ære i å holde alt i pinligste orden.

Skiftende eierskap etter Hansens død i 1889

I 1889 døde A. J. Hansen. De første fem årene etter hans død ble verket bestyrt av Hjalmar Sønnichsen på vegne av arvingene. I 1894/95 var Hansens svigersønn, Jørgen Nærup, Christiania, disponent for verket. Etter Nærups død i 1895 ble ledelsen av verket overtatt av C. A. Forsberg, som også ble medeier.

Den første organiserte gruppen av teglverkere startet her i 1904 med Johan Zakariassen som formann.

Det fulgte ingen utbygninger eller tekniske fremskritt i de årene C. A. Forsberg ledet verket. Konjunkturene var nok for dårlige til det. I A. J. Hansens tid var det blitt oppført en liten sag for leieskur ved siden av verket. Den ble drevet av en lokomobil. Sagen var sikkert bygget for å skaffe billige materialer til all utbyggingen, og billig sagflis og ved til driften av den store dampmaskinen i teglverket. Sagen ble fjernet etter A. J. Hansens død. Da C. A. Forsberg overtok, bygde han en bedre dampsag, med to sagrammer, også for leieskur.

Omkring begynnelsen av første verdenskrig fikk produksjonshuset opphalingsbro for tippvogner til transporten av leira. Ved siden av maskinhuset lå den mer beskjedne bygningen som rommet eltnings- og formningsmaskinene, de opprettstående møllene og kolbestemplene, fire stykker av hver. Avstanden til leirinntaket var ennå såvidt kort at det ble brukt trillebår til transporten.

Ved enden av maskinhuset lå de to tårnene for kraftoverføringen med wire til møllen for taksteinproduksjonen og de to tørkehusene for takstein. A/S Fredrikstad forenede teglverker (F.f.T) overtok verket i 1909.

Vanskelig tider og produksjonsstopp i 1930

Taksteinformingen foregikk for hånd frem til begynnelsen av første verdenskrig. Da overtok maskinpressingen med tre presser av P. B. Andersens type. Kapasiteten var 3.500-3.800 pr. presse pr. 10-timers dag. Inntaket av leira skjedde med spade og trillebår helt frem til etter andre verdenskrig.

I 1920 gikk man tilbake til håndforming av taksteinen, vesentlig på grunn av kundene på det svenske markedet. Med seks håndformingslag ble kapasiteten praktisk talt den samme, ca. 10.000 stein pr. 8-timers dag. I den vanskelige tiden for selskapet i slutten av 1920-årene (seks verk ble nedlagt i 1929) ble driften ved Nedre Nøkleby problematisk, og verket stanset i august 1930. Dette var en uforståelig beslutning for de fleste, idet verket da var det eneste igangværende på vestsiden av Glomma og verket i alle år hadde levert anerkjent gode produkter.

Produksjonen tas opp i 1935

Det skulle imidlertid gå hele fem år før det etter betydelige anstrengelser lyktes å få bedriftens styre til å sette driften i gang igjen. Arbeidsstokken var stort sett intakt, og selv om de var tynne og bleke etter fem års arbeidsløshet, gjorde de en kjempeinnsats så driften etter få uker kunne settes i gang forsommeren 1935.

Det skulle vise seg at denne beslutningen var et lykkelig valg. Verket var i drift i 40 år etter dette, og etter selskapets opplysninger med godt økonomisk resultat.

Verket hadde fått installert strengpresse for murstein, av svensk fabrikat, i begynnelsen av 1920-årene. Kapasiteten var stor, 40-50.000 stein pr. dag. Kolbestemplene ble da skiftet ut. Etter andre verdenskrig fikk man også gravemaskin og kabelbane for denne produksjonen. Det ble også installert sanitæranlegg i 1940-årene. Etter at formingsanlegget for takstein brant ned i 1950-årene, gikk man over til maskinell forming igjen. Inntaket av leira gikk nå med gravemaskin og vagger. I 1960-årene ble det bygget en liten kunstig tørke for takstein, basert på spillvarmen fra ringovnen. Dette forlenget produksjons-sesongen en del.

Ulykker og brann før nedleggelse i 1974

Ovnsbygningen brant ned i 1962 etter et lynnedslag i skorsteinen som nær kostet brenneren livet. Et kraftig kulelyn gikk fra skorsteinen til ovnssystemet og utløste en voldsom støveksplosjon i overbygningen, som i løpet av sekunder gjorde bygningen til et ildhav. Av gammel vane hadde brenneren lukket vinduene og gått ned i arbeidsrommet i brennkanalen da han hørte det første tordenskrallet. I neste øyeblikk smalt det. Men brenneren kunne gå uskadd ut.

I 1974 brant både taksteinavdelingen og overbygningen av ringovnen i en gressbrann. Verket ble ikke bygget opp igjen. Hanseverkets 110-årige historie var dermed slutt.

Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.


Publisert

i

, ,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *