Nes (Næss) teglverk ble opprinnelig startet av lesjingen Hans Hage rundt 1860. Dette var et lite verk som han drev en kort periode, neppe lenger enn til 1870. Gården forfalt, og ble i 1877 solgt til Iver Andreassen Grøtta. Han etablerte allerede i 1880 et nytt teglverk med ringovn. Iver (Grøtta) Nes fikk tidlig økonomiske problemer og solgte verket i 1899.
Det var interessenter fra Ålesund som kjøpte verket i april 1899, hvis navn ble A/S de forenede teglværker, Ålesund.
Etter århundreskiftet ble det vanskelig for verket i flere år, inntil brannen i Ålesund i 1904 ga ekstra stor etterspørsel etter murstein. Men dette tok slutt etter noen år, og driften ble svært ujevn gjennom årene med hyppig skifte av eiere. I 1920-årene ble verket kjøpt av I. Indresøvde, Larsneset. Etter vekslende drift i 1930-årene ble verket overtatt av en nevø av Indresøvde, Helmer Dahlen Åndalsnes.
Teglverket unngikk bombingen av Åndalsnes under krigen, men var selvsagt ikke i drift. I etterkrigstiden satte Elmer Dahlen verket i drift igjen. Noen mindre forbedringer av anlegget ble gjennomført, bl.a. ble det bygget flere tørkereoler.
Den sandholdige leira ved verket var ikke av beste sort. Et relativt høyt innhold av glimmer gjorde den formbar. Mursteinen ble formet for hånd helt til 1920-årene, da det ble anskaffet en strengpresse. Verket hadde en liten ringovn fra starten. Tørkingen foregikk i utestående reoler.
I midten av 1950-årene ble vanskelighetene – både med avsetning og arbeid kraft – såvidt store at Dahlen måtte innstille driften. Grytten kommune kjøpte verket, og i 1958 ble Nes Teglverk A/S stiftet, med kommunen som hovedaksjonær. Som disponent ble ansatt Kåre Ramberg, tidligere ansatt ved Vårdal teglverk i Sunnfjord og ved A/S Einar Stanges teglverker, Oslo. Ramberg var ansatt ved Nes teglverk til 1969.
Verket installerte nytt, moderne maskineri og kunstig tørke i mai 1959. Maskinene var tyske fra Keller, med halvautomatisk kappebord og automatiske bortsettervogner til kammertørken. Batteriet til tørken ble oppvarmet med oljefyr. Man fortsatte å bruke den gamle ringovnen til 1962. Da ble det bygget tunnelovn, og kammertørken ble utvidet. Kapasiteten ble ca. 4 millioner enheter pr. år. Produktene var fasadestein og drensrør av god kvalitet. Tunnelovnen ble levert av C. H. Evensen industriovner AS, Fredrikstad.
Forutsetningen var at produktene skulle avsettes i distriktene omkring, men det skulle vise seg å slå feil. Betongen behersket markedet, og etter hvert kom også Leca til. Plastrør overtok for drensrørene. Steinen ble stort sett avsatt i østlandsområdet med betydelige fraktomkostninger som gjorde det vanskelig å konkurrere med østlandsverkene. Nes teglverk ble nedlagt i 1971. Etter 2-3 år kjøpte entreprenørfirmaet Iver Krohn & Sønner, Åndalsnes, verket og benyttet bygningene som lager.
Kilder:
- Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
- Austigard, Bjørn. (1995). Teglverka på Nes og Høljenes / ill., fig., kart. I J. Sanden (Red.), Årbok 1995 (s. s.35-74). Molde: Romsdalsmuseet.
Legg igjen en kommentar