Fra middelalderen ble det utviklet oppmurede ovner, uten hvelv og delvis nedgravd i terrenget. De fikk fellesbetegnelsen kasseovner og var periodiske. Det vil si at de måtte avkjøles, åpnes og tømmes etter hver brenning, for så å fylles og tettes på ny for neste brenning.
Mindre kasseovner ble gjerne fylt ovenfra og dekket med leire på toppen. I større kasseovner kunne fyllingen foregå gjennom en port som ble murt igjen før brenningen kunne begynne. Ovnene ble etter hvert utviklet med fyringsporter og ulike måter å regulere trekken på.
Størrelsen på kammeret kunne variere, fra om lag 4×5 meter til opp mot det dobbelte i de største kasseovnene.
Fra midten av 1700-tallet kunne kasseovnene bli utstyrt med hvelv og overbygning. Denne type ovn går under betegnelse kammerovn.
Kasseovner og kammerovner var de mest vanlige teglovnen i Norge frem til ringovnene tok over på 1870-tallet. På denne nettsiden skiller vi ikke tydelig mellom kasseovner og kammerovner da kildene ofte ikke forteller nok om hvilken type ovn som ble brukt.