I eldre tid foregikk teglbrenning i miler. Det vil si at den tørkede steinen ble stablet i et bestemt mønster i store hauger, tildekket med leire og til slutt fyrt opp.
For at brenningen skulle bli bra ble den tørkede mursteinen stablet i et system med kanaler for trekkluft samt plass til store mengder brensel. Når stablingen var ferdig ble det klasket et tykt lag med bløt leire utenpå hele milen, med åpninger ved bunnen for inntak av luft til forbrenningen. På toppen var det små åpninger for trekk og røyk.
Det har trolig vært få miler her til lands. Da kunsten å brenne tegl kom til Norge i middelalderen var det allerede utviklet bedre brennovner. De tidligste ovnene som er funnet i Norge har alle delvis vært oppmurede konstruksjoner, om ikke fullt utviklede kasseovner.