Den tidligste bearbeidingen av leira foregikk ved at mennesker eller dyr tråkket i leira. Tråkking av leire ble senere erstattet med opprettstående møller, trukket av hester eller okse. Bildet viser hvordan hesten kunne gå i sirkel for å bearbeide leiren. Dette var svært lite behagelig for dyrene, og mang en hest måtte avlives etter en sesong. Etter hvert ble denne manuelle bearbeidingen erstattet av dampmaskin.
Etter behandlingen ble leiren tradisjonelt trillet i trillebår direkte til formingen. Etter hvert oppdaget man at leirens konsistens ble bedre av å ligge urørt over vinteren, såkalt vintring av leiren. Dette tok man ett skritt videre på 1950-tallet, da man begynte å eksperimentere med lagring av leire i siloer og sumperom.
Inspirasjonen kom fra teglverk i blant annet Tyskland, Holland og Sverige. Det nye Bratsberg teglverk (Lunde) var pioner på området og tok i bruk Norges første sumperom i oktober 1963. Det nye Alna teglverk (Nes) fulgte etter som nummer to høsten 1966. De tre neste var Innherad teglverk, Graverens teglverk, og Rakkestad teglverk.
Sumperom, av noen feilaktig kalt «silobygg for leire», viste seg å være svært effektivt. I sumperommet fikk leiren bedre plastisitet, den ble mer stabil og produktene mer målnøyaktige. Dette var spesielt viktig i produksjon av fasadetegl.
Sumperom var imidlertid ikke noe som slo an blant de gamle teglverkene. For dem var det uforståelig å bruke penger på et «lagerrom for leire». Denne holdningen var en av årsakene til at flere gamle teglverk ble utkonkurrert og nedlagt 1960- og 1970-årene.
