Rakkestad teglverk hører til de mange som ble startet i det store teglverksrushet i Østfold i 1899. Men det fikk en gunstigere utvikling enn de fleste andre. Da sammenbruddet kom på byggemarkedet i Christiania i 1900, bukket mange teglverker under, men Rakkestad teglverk overlevde og utviklet seg til en sunn og god bedrift. Man hadde ikke startet med henblikk på det spekulasjonspregede Christiania-markedet, men på sin egen bygd og distriktene omkring.
Sannesund Melkefabrikk var kommet i 1880-årene og ga bøndene gode og sikre arbeidsvilkår. De økte sin produksjon bl.a. ved bedre drenering av jorden, som ga Rakkestad teglverk god avsetning av drensrør. Det ble et av verkets hovedprodukter helt til plastrørene overtok i 1960-årene. Noe drensrørproduksjon foregikk imidlertid helt til slutten av 1970-tallet.
Allikevel ble årene fra 1900 til 1907 magre år for dette verket som for alle andre. Man hadde jo også konkurranse fra et annet teglverk i bygda, Sandaker teglverk, anlagt av Lars Hasle i 1880. Det var etter den tids forhold et betydelig verk, men det lå ikke sentralt. Det ble nedlagt i 1906.
Rakkestad teglverk etableres 1899
Men tilbake til starten av Rakkestad teglverk A/S. Det første møtet hvor planene om et teglverk ble drøftet, var hos bonde Julius Steen Bodahl den 2. januar 1899. I alt 13 personer var til stede på møtet. Flere av interessentene solgte deler av sine eiendommer til leirfelt.
Nytt møte ble avholdt 7. februar 1899, hvor selskapet ble stiftet. Julius Steen ble verkets første bestyrer for året 1899 og K. E. Jahren ble kasserer. Styremedlemmer ble Aug. Gjølstad, Joh. H. Krosby og Hans Rud.
Rakkestad teglverk A/S ble bygd på Julius Steens tidligere eiendom Bodahl, like inntil jernbanelinjen.
Selskapet ble stiftet med 12 aksjer, til sammen kr. 5.000,- hvorav kr. 2.000,- skulle innbetales i fire terminer etter styrets nærmere bestemmelse. For de resterende kr. 3.000,- stilte enhver aksjeeier seg som personlig garantist for selskapets forpliktelser. I 1924 ble aksjekapitalen forhøyet til kr. 110.000,- fordelt på 11 aksjer fullt innbetalt og lydende på navn.
Allerede 12. februar 1899 ble det undertegnet byggekontrakt med entreprenør H. Liljequist fra Fredrikstad. Byggesummen ble satt til kr. 29.000,-. Det omfattet ringovn med skorstein og overbygning. Anlegget skulle stå ferdig 1. juli samme år. Det het seg at Liljequist klarte sine forpliktelser på en utmerket måte. Ringovnen rommet 120.000 murstein. Hus for møller og kolbestempler, samt de nødvendige tørkehus kom til senere. Det ble innkjøpt tre kolbestempler og fire opprettstående møller. Man kjøpte maskinene fra et norsk verksted da de falt billigere. De var imidlertid av dårligere kvalitet og ble dyrere tilslutt, med mange ergrelser.
Det viste seg at det ble adskillig dyrere å bygge enn først antatt. Aksjekapitalen tok slutt, og man måtte låne på egne navn. Det ble etter hvert stor gjeld og dertil et ufullstendig anlegg man hadde å møte de dårlige tidene med.
18. mars 1899 var man kommet så langt at man kunne ansette en overbrenner. Herman Amundsen fikk stillingen med en lønn av 60 øre pr. 1.000 stein. En 8 hk. lokomobil – kalt «Moses», «den der er taget opp av vannet», var trekkraften den første tiden. «Små krefter og mye kluss», ble omtalen den fikk.
De første årene etter 1900
Årene 1901-1902 og utover var ikke særlig begivenhetsrike og innbringende for verket. En del nybygg ble allikevel utført og maskinene reparert. Særlig drivkraften voldte mange vanskeligheter og de forskjellige lokomobiler man prøvde falt alle dyre i drift. I 1902 ble det meste av produksjonen liggende usolgt.
Julius Steen sluttet som disponent dette året. Våren 1903 ble Anders Hasle – sønn av eieren av Sandaker teglverk – ansatt. Julius Steen var pioneren. Han var «far» til Rakkestad teglverk kan man godt si. Han fikk i sannhet erfare i de tre årene han var disponent at all begynnelse er vanskelig. Dessuten hadde han sitt store gårdsbruk å skjøtte.
1903 ble et bedre år for verket. Man var tidlig utsolgt for stein den våren. I disponent Hasles tid, 1903-1907, gjennomgikk verket flere utvidelser, og produksjonen steg. Særlig tok rørproduksjonen seg godt opp. Et nytt tørkehus for rør ble oppført, og man anskaffet en stempel til for kombinert murstein- og rørproduksjon. Da Halse av helbredshensyn måtte trekke seg tilbake våren 1907, lå alt til rette for ytterligere utvidelser. To eksenterpresser for takstein ble installert. Alt brukbart materiell ved det nedlagte Sandaker teglverk ble innkjøpt for kr. 3.250,-.
Men 1907 ble allikevel et dårlig år for verket. Jordbruket slo feil den høsten, og det ble pessimisme over hele bygda. Enkelte aksjonærer mente det var best å legge ned teglverket. Andre så lysere på situasjonen, og man besluttet å søke etter ny disponent. Hans Sankerud ble ansatt som formann, en stilling han hadde i 30 år. Selv om 1907 ble et dårlig år, betegner det allikevel et vendepunkt i verkets historie. Byggevirksomheten begynte å ta seg opp igjen både i bygd og by. For Rakkestad betød det mye at dreneringen i distriktet tok seg godt opp. Prisene på produktene kunne heves noe.
1. januar 1908 ble Ths. Nilsen ansatt som disponent. Nilsen var født i Moss i 1882, hvor hans far var bestyrer ved Moss teglverk. Etter læretid ved Moss mekaniske verksted gikk han inn i teglbransjen, i likhet med sin far og to brødre. Han ble bestyrer ved Onsager teglverk. Fra Hadeland flyttet han så til Rakkestad i 1908. I verkets jubileumsberetning forteller Nilsen at det var vanskelige forhold den første tiden. Lite penger og dårlige produksjonsforhold. Nesten daglig var det noe som gikk i stykker, og da man ingen smed hadde, måtte han selv være altmulig-mann. I 1908 kom produksjonen likevel opp i 1,5 millioner enheter, og driften ga for første gang et lite overskudd. Som et uttrykk for aksjonærenes tilfredshet ble arbeiderne på generalforsamlingen traktert med et glass øl. Det viktigstes som hendte i 1909 var innkjøpet av en 40 hk lokomobil til avløsning av «Moses». Man satte også opp en spise- og sovebrakke for arbeiderne.
Våkent og fremsynt styre
Gjennom alle år har verket vært i den heldige stilling å ha et våkent og fremsynt styre, som alltid har hatt driften og verkets beste for øye. Så snart det ble litt til overs, ble det anvendt til avskrivninger og nyanskaffelser. I 1911 ble det anskaffet ytterligere to eksenterpresser for krum og flat takstein. Samme år begynte man å avsette til et reguleringsfond, kr. 2.829,- «og senere når der gaves anledning blir dette å tilskrive.»
Under krigen 1914-1918 var det kullmangel og andre vanskeligheter, men man klarte å holde driften i gang.
I jubileumsåret 1914 deltok verket på Landsutstillingen i Christiania med sine varer og oppnådde bronsemedalje. Ved jubileumsutstillingen i Sarpsborg i 1930 fikk verket gullmedalje for takstein og sølvmedalje for murstein og drensrør.
I 1915 gikk verket over til elektrisk drift. Et betydelig fremskritt i driftsforholdene.
I 1916 sluttet Ths. Nilsen som disponent for å overta ledelsen av Hyggen teglverk i Røyken. Nilsen ble etterfulgt av disponent Anton Landem fra 1. april 1916. Han virket i denne stillingen i 22 år. I 1917 begynte man med litt tømmeroppkjøp. Dels for bruk til egne bygninger og dels for videresalg. Man satte opp en skursag på verkets tomt, og betydelige tømmerpartier ble omsatt i årenes løp. Hadde man ikke tømmer selv, drev man leieskur.
1920-årene
I 1922 gjennomgikk verket en grundig overhaling, både av bygninger og maskiner. Det ble innkjøpt en ny 80 hk elektromotor. For øvrig ble gammelt og slitt maskingods utskiftet. I 1924 ble 25,8 mål jord av Haugård kjøpt for kr. 500,- pr. mål, og i 1937 181/2 mål for 10.000,-.
I 1925 ble det bygd flere lagerhus. Man anskaffet også desintegrator for oppmaling av skrotsteinen.
I 1926 var prisene sterkt nedadgående, og i februar 1927 lå verket med over 1 million murstein på lager.
I 1929/31/32 ble ringovnen reparert og hele brennkanalen gitt ildfast foring.
I 1929 fikk man den første arbeidskonflikten ved verket, og den gjaldt organisasjonsretten for arbeiderne. Aksjonærene ble irritert, og arbeiderne ble oppsagt med 14 dagers varsel til 20. januar 1929. Hvor lenge denne konflikten varte er ikke nevnt, men det var i hvert fall dannet fagforening og opprettet overenskomst med Norsk Bygningsarbeiderforbund ved verket i 1930.
1930-årene
De første 2-3 årene av 1930-tallet var dårlige her som andre steder, og produksjonen holdt seg på bare 1,6-1,8 millioner enheter pr. år. Det var pengeknapphet og store utestående fordringer. I 1932 måtte man gå til betydelige avskrivninger på fordringene.
I 1930 inntraff en sørgelig ulykke i leirtaket, idet en arbeider, Rikard Fjellengbakken fikk et leirras over seg og ble drept.
I 1933 ble de gamle kolbestemplene byttet ut med en ny strengpresse med dobbelt valseverk fra O. Jakobsons Maskinverksted A/S i Oslo. I 1935 ble det anskaffet gravemaskin og kabelbane.
I 1935 ble tre av verkets arbeidere, Johan Johannessen Panteholtet, Hans Sankerud og Georg Grønli, belønnet med Selskapets for Norges Vels medalje etter 30 år i bedriftens tjeneste.
Både 1935 og 1936 ble gode driftsår for verket. Man oppnådde de høyeste produksjonstall verket hittil hadde hatt, over 2,5 millioner enheter.
Etter et bra år i 1937 kom det en liten stagnasjon i 1938, men produksjonen økte igjen til et meget godt år i 1939.
Under annen verdenskrig var etterspørselen selvsagt stor, men driftsforholdene var vanskelige. Disponent A. Landem hadde sluttet sin lange arbeidsdag i bedriftens tjeneste i 1939. Som ny disponent ble ansatt Bjarne Steen, en slektning av grunnleggeren Julius Steen. Rakkestad teglverk hadde en meget god periode i 1940-årene og i begynnelsen av 1950-årene. Det var stor mangel på teglvarer av alle slag og rasjonering til langt opp i 1950-årene.
Etterkrigstiden
For å kunne forlenge driftssesongen og unngå en del av permitteringen av mannskapene i vinterhalvåret, bygde man i 1956 en kunstig tørke (kammertørke) som ble benyttet til både murstein og rør. I begynnelsen av 1960-årene begynte imidlertid vanskelighetene for salget av alminnelig murstein og drensrør å gjøre seg gjeldende. I midten av 1960-årene ble rørproduksjonen ulønnsom. Polske rør ble levert på bruksstedet i Rakkestad til lavere pris enn de kunne produseres for på verket. Andre materialer hadde overtatt det meste av markedet for bakmursteinen.
I 1965 ble det besluttet å bygge tunnelovn. Disponent Bjarne Steen døde av kreft året før, og til den nye byggeoppgaven ble det ansatt en svensk tegltekniker, Jakobsen. Tilgangen på kapital var imidlertid begrenset og dette fikk nok en negativ innflytelse på anleggets utførelse. Ovnen ble i korteste laget. Et brukt brenneranlegg av eldre modell ble innkjøpt fra Sverige. Det ble mange vanskeligheter og dårlig brenningsutfall. Innkjøp av et nytt anlegg – og mer erfaring – rettet opp resultatet, men uten leirsilo og helårsdrift ble produksjonen for liten til å kunne gi overskudd. Man unngikk heller ikke permitteringer og gjennomtrekk i mannskapene.
Solgt til Alna teglverk i 1970
I 1970 ga selskapet opp, og Rakkestad teglverk A/S ble solgt til det nye Alna teglverk på Haga.
De nye eierne innrettet produksjonen på håndbanket fasadestein, som det er stor etterspørsel etter. Det ble mangelvare etter at alle Buskerud-verkene falt fra.
Steinbankere har ikke vært i virksomhet i Østfold på mange år. Verket fikk derfor konstruert et apparat som «banket» steinen maskinelt.
Østfolds siste teglverk – nedlagt 1981
Rakkestad teglverk ble nedlagt i 1981 og var da fylkets siste teglverk.
Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
Legg igjen en kommentar