Snekkestad teglverk var i mer enn hundre år et sentralt produksjonssted for tegl i Re, med en utvikling som spenner fra et tradisjonelt gårdsbasert teglverk på slutten av 1700‑tallet til et moderne industriverk med ringovn og stor produksjonskapasitet mot slutten av 1800‑tallet. Det eldste teglverket beskrives i 1798 som et anlegg med ovn i ovnhus, stryke- og tørkehus samt møller for murstein og takstein, mens det nye teglverket ble oppført i 1897 med moderne maskiner og ringovn.
Det gamle gårdsteglverket hadde en tradisjonell driftsform slik mange gårder i distriktet benyttet på 1700- og 1800-tallet. I 1798 beskrives det i detalj: anlegget besto av en ovn til brenning av stein, et ovnhus av bindingsverk, et stryke- og tørkehus, en taksteinmølle og en mursteinmølle, hvor flere bygninger enten manglet kledning eller tak. Denne typen ovn var en enkel kasse- eller kammerovn som måtte fyres opp og ned for hver brenning. Driften var i hovedsak sesongpreget og arbeidskrevende. På begynnelsen av 1800‑tallet var teglverket en del av gårdsdriften sammen med kvern, sag og laksefiske, og teglmesteren Hans Peter Sandberg ledet produksjonen fra 1815. I 1870 var årsproduksjonen av drensrør 35 000, noe som viser en jevn, men moderat gårdsbasert produksjon.
Det nye teglverket, reist i 1897 av A/S Snekkestad Bruk, representerte et teknologisk brudd med den eldre driften. Det gamle verket var da betegnet som foreldet og hadde vært nedlagt i noen år. Det nye anlegget ble oppført som et moderne industriverk med ringovn — en kontinuerlig ovnstype som tillot effektiv brenning og betydelig større kapasitet. Samtidig ble det installert maskiner for masseproduksjon, og verket ble dimensjonert for en årlig produksjon på rundt seks millioner murstein. Dette var en helt annen skala enn den tidligere virksomheten. Produksjonen ble i stor grad fraktet ut via et omfattende kaianlegg, hvor steinen ble lastet direkte i jakter og lektere. Det ble også søkt om sidespor til jernbanen, men søknaden ble avslått.
Til tross for moderniseringen var driften økonomisk utfordrende. Etter krakket i teglbransjen rundt 1900 skiftet teglverket eiere flere ganger, før det i oktober 1914 brant ned. Brannen ødela store deler av anlegget, inkludert lange trebygninger og tørkehus, mens ovnene overlevde. Det gamle gårdsteglverket hadde på dette tidspunktet for lengst vært avløst av den industrielle produksjonsformen, men brannen markerte også slutten på den industrielle epoken for Snekkestad. Etter brannen ble området brukt til andre formål, blant annet terrengarbeider og planering i etterkrigstiden.
Funn av mislykkede og delvis smeltede teglprodukter fra området viser utfordringene som preget begge driftsformer, fra de enkle ovnene i 1798 til den store ringovnen mot slutten av 1800‑tallet. Vitnesbyrd fra arbeidere og eiere beskriver tungt manuelt arbeid med leire, brenning og lasting, både i den gamle og den nye driftsperioden.
Snekkestad teglverk står dermed som et tydelig eksempel på utviklingen fra gårdsbasert teglproduksjon til industriell masseproduksjon i Vestfold. Overgangen mellom de to epokene — fra kasseovn til ringovn — er uvanlig godt dokumentert, og gjør Snekkestad til en av de best beskrevne teglverkslokalitetene i regionen.
Kilder:
- Bjerkø, Per (2008). Teglverk i Re. I Re-minne 2008: Årsskrift for Ramnes historielag og Våle historielag.
- Våle bygdebok (1961), første bind, ved Sigurd H. Unneberg. Side 96ff
Legg igjen en kommentar