Verkseier Hans Christian Furulund (1847–1924) tok initiativet til byggingen av Strinden teglverk etter at han var blitt kjent med representanten fra Søndre Trondhjems Amt, Fjermstad. Denne mente at det ville være gode fremtidsmuligheter for et teglverk like utenfor Trondheims bygrense. Trondheim by var i rask vekst, og han mente at Furulund med sin tidligere erfaring var den rette mann. I 1898 ble stortingsmann Fjermstads eiendom, Reitgjerdet, av de fire hovedinteressentene innkjøpt for kr. 29.000. Byggearbeidene tok til tidlig på nyåret 1899.
Sommeren samme år kunne produksjonen begynne, selv om det gjensto en del byggearbeider. Den omfattet til å begynne med murstein, men ble senere utvidet med drensrør. Takstein ble ikke laget. Fremtiden så lys ut, men i juni kom krakket.
Teglverkets beliggenhet beskrives av verkets eiere slik:
Østenfor Trondheim, mellom Nidelven og fjorden, hever seg et terrasseformet landskap. Den første terrasse møter man allerede i bygrensen. På den ligger Høyskolen, og lenger i øst de store morener ved Nardo, hvor byen har sitt sandtak. Annen terrasse kalles «Snau-Strinda». Her er veldige leirmasser fra den sene istid. Landskapet er flatt ovenpå, med smådaler, og særlig mot syd med mange merker etter leirfall. Slettens høyde over havet er vel 100 m.
Her ligger Strinden teglverk, høyt og fritt. Allerede tidlig på 1800-tallet var det teglverk her. Se Strinden gamle teglverk. Resten av den gamle kasseovnen sto ennå på tomten da første del av det nåværende anlegg ble påbegynt. Den gamle produksjonen hadde gitt en utmerket tomt for et ideelt anlegg, med ringovn i midten, lagerhus på begge sider og utenfor disse tørkehus og maskinanlegg.
Anlegget av 1899 var barn av sin tid, med opprettstående møller, kolbestempler, og tørkestoler i 6 m brede hus. Ringovnen skilte seg noe ut, idet brennkanalen ikke hadde buede svinger, men var rettvinklet, som enkelte ovner ble bygget på den tiden.
Straks verket var startet kom sammenbruddet i konjunkturene i 1900. For Strinden teglverk ble de første 4-5 årene verst. Teglverket var ennå ikke fullt utbygget, produksjonskapasiteten heller ikke på topp. Ytterligere kapital måtte sprøytes inn. Grunnen til disse vanskelighetene kan muligens være at forhandlingene mellom Fjermstad og Furulund trakk unødig lenge ut. Ett år tidligere ville situasjonen sikkert ha vært en annen. Men til tross for innsprøyting av trøndersk kapital, var fortsatt aksjemajoriteten på Østlandet.
Etter hvert utviklet det hele seg meget positivt. Etter 10 år kunne produksjonen fordobles. Strinden gikk også til innkjøp av større leirfelter. I 1905 lysnet det litt. Det ble god avsetning på drensrør, og man arbeidet iherdig med denne produksjonen. Leira var ikke av den mest passende for produksjon av tynngods. Kolbestemplene passet dårlig for den harde, seige leira, som også inneholdt noe stein. Brekkasjen ble betydelig, og det ble stor slitasje på maskinene. Utgravningen av leira var vanskelig. Den var tung å hakke, spade bet ikke på den. Man sprengte med dynamitt, men da ble det bare «jettegryter» i leirveggen.
Mot første verdenskrig ble konjunkturene vesentlig bedre, og Strinden teglverk gikk i 1912 til bygging av helt nytt anlegg, med ringovn nummer to, som hadde stor overbygning med tørkeanlegg etter svensk mønster. Det ble anskaffet nytt maskineri for både mursteins- og rørproduksjonen. Leverandør var Åbjørn Anderson, Svedala. Alt funksjonerte bra og nå gikk både arbeidsomkostninger, reparasjoner og brekkasje ned.
Samtidig ble det anskaffet gravemaskin, også den fra Svedala. Kabelbanen var usedvanlig lang. Hele 1210 meter med 11 vendestasjoner. Den hentet leira på et par steder og leverte den på tre steder. Ovnen ble gitt et tverrsnitt som passet for hardbrenning. I dette klimaet var det ofte spørsmål om store kvanta hardbrent stein. I alminnelighet brentes hele 80 % av innsatsen til hardbrent, med en trykkfasthet på 6-700 kg/cm som hos svensk klinker. Mursteinen fra Strinden teglverk ble benyttet til grunnmurer over store deler av Trøndelag.
Verkets kapasitet var 6 millioner murstein, drensrør og litt takstein. Det var det største teglverket i det nordenfjeldske. På grunn av et relativt begrenset marked var det bare i de beste periodene at verket hadde full produksjon.
I slutten av 1950-årene og i 1960-årene, ble det stadig vanskeligere for de eldre verkene som ikke hadde renfarget fasadestein på produksjonsprogrammet. Avsetningen på vanlig murstein sank, fortrengt av andre byggematerialer. Drensrørene fikk en slem konkurrent i plastrør.
I likhet med så mange andre verker måtte også Strinden teglverk redusere driften fra slutten av 1960-årene. I 1975 var det helt slutt.
Verkets disponent og hovedaksjonær var i mange år sivilingeniør Anton Andreassen Furuseth (født 1900 i Ullensaker, død 1979). Han ble utdannet ved NTH, elektrolinjen, i 1924. Furuseth ble ansatt som disponent ved A/S Strinden Teglverk i 1929, og var bedriftens leder til han fratrådte i 1972.
Kilder:
- Habberstad, Jan Åge (2006). Historien om Strinden Teglverk. I Årbok for Strinda historielag 2006.
- Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
- Wikipedia og WikiStrinda.
Legg igjen en kommentar