Bratsberg teglverk i Lunde var Norges siste teglverk. Det østerrikske selskapet som eide verket, Wienerberger, vedtok nedleggelse av produksjonen i 2014. Ovnen ble slukket for godt i november samme år. Norges siste teglverk gikk dermed over i historien. Se innslag i NRKFor informasjon om Bratsberg Tegl og eierselskapet, se Wienerberger eller Facebook.

Bakgrunn

Bratsberg Teglverk lå opprinnelig i Skien, etablert i 1895. Anders Vasbund kjøpte verket i 1903 og drev det helt til sin død i 1947. Han testamenterte teglverket til Skien kommune, som overtok driften 6. mars 1947. Aksel Westlund ble ansatt som disponent. Etter at Skien kommune overtok driften ble det raskt klart at anlegget måtte modernisere. Det endte med at man bygde et nytt, moderne teglverk i Lunde. Nedenfor beskrives utviklingen fra den spede begynnelse i 1947 til Wienerberger la ned driften i 2014.

Planer og prosjektering 1947-1956

Allerede så tidlig som sommeren 1947 var arbeidet med et forprosjekt i gang. Teglmester Hans Zakariassen, medlem av Teglverkskomiteen av 1946, besøkte Skien i sakens anledning 19.08.1947 og uttalte at det bør "anlegges et nytt teglverk i Skiensdistriktet". Zakariassens synspunkter fikk imidlertid ikke gjennomslag i komiteen. Tvert imot var komiteen skeptisk til å anlegge nye verk som kunne utkonkurrere eksisterende verk.

Selskapets styre og disponent Aksel Westlund fortsatte likevel arbeidet med prosjekteringen, og besøkte flere moderne verk i Sverige i 1949. Året etter ble det satt opp anleggs- og driftskalkyler for et fullmekanisert verk med tradisjonell ringovn, med en totalpris på to millioner kroner. Planen var å ta opp statslån for å finansiere prosjektet. Men prosjektmaterialet var tynt og Bransjerådet var skeptisk. Industridepartementet sa dermed nei til Westlunds lånesøknad.

Men myndighetene var på gli, og positive signaler fra Bransjerådet i 1951 førte til at styret utarbeidet et nytt prospekt i april 1952. Saken fikk bred og positiv omtale lokalt. Men det skulle ennå gå tre år før departementet godkjente prosjektet. Det skjedde på en regjeringskonferanse i 1955 der man landet på å gi økonomisk støtte til tre helt moderne anlegg, ett i Telemark, ett i Trøndelag og ett på Møre.

Det nye teglverket i Telemark var opprinnelig prosjektert til Elseth i Skien. Men på grunn av skeptiske grunneiere ble prosjektet flyttet til Lunde, etter initiativ fra formannskapet i Lunde kommune. I løpet av høsten 1955 ble planene dermed omarbeidet. I tillegg ble prosjektet oppdatert til å inkludere moderne oljefyrt tunnelovn og tunneltørke. Etter iherdig lokal innsats gikk finansieringen i orden, og byggingen kunne starte høsten 1956.

Bygging og drift 1956-1959

1957 ble et rent anleggsår. Opprinnelig håpet man å komme i gang med produksjon høsten 1957, men en regnfull sommer vanskeliggjorde anleggsarbeidet. Høsten gikk med til montasje av maskiner og annet teknisk utstyr for råproduksjon, tunneltørke og tunnelovn. Sistnevnte var den første oljefyrte tunnelovnen i Norge og ble levert av C.H. Evensen industriovner AS i Fredrikstad.

13. februar 1958 ble tunnelovnen fyrt opp, og brukbar stein kom ut av ovnen de første dager i mars. Men verket slet med tekniske problemer de første par årene, og anlegget ble i 1959 inspisert av sivilingeniør J. C. Falkenberg fra Oslo. Kvaliteten på leiren var dårlig og brenningen var ujevn. I tillegg hadde de ansatte liten erfaring med teglverksdrift. Den nyansatte driftslederen, Per R. Børresen, var bare 28 år da han overtok jobben 15. juli 1958. Men både Børresen og de andre ansatte ble etter hvert et svært kompetent team.

De tekniske problemene ble etter hvert rettet, og med ny kjedegravemaskin i 1959 så inngangen til 1960-årene lysere ut. En viktig årsak til fremgang var også ansettelsen av Cato Isaksen fra Skien. Han var en effektiv salgskonsulent og skal ha sin del av æren for bedriftens videre utvikling.

1960-årene - Sumperom

1960-årene bar preg av optimisme og investeringer. En grunnleggende erfaring som ble gjort de to første årene var behovet for et stabilt og statisk råstoff. Man tok dermed sikte på å bygge et sumperom for leire, som i tillegg til å oppbevare leiren forbedrer dens plastisitet. Men nok en gang var finansieringen en utfordring. Og bransjen for øvrig (de gamle teglverkene) var heller ikke interessert. Men Telemark fylke støttet prosjektet, og byggearbeidene begynte høsten 1962. I oktober 1963 sto anlegget klart, med plass til 6000 m3 leire.

Flere forbedringer sto for tur. I 1965 ble tunneltørken forbedret. I 1966-67 bygde man et knuseanlegg for vraktegl (mølleanlegg) og et nytt oljefyringsanlegg for tunnelovnen. Og i 1969 ble det investert i nytt kappebord, en såkalt «Frey-matic». Samme år startet man også byggingen av et velferds- og administrasjonsbygg på 300 m2.

Men alt var ikke bare positivt. Mot slutten av 1960-tallet forsvant markedet for drensrør da plasten overtok. I tillegg ble teglstein fortrengt av betongblokker og lettklinkerblokker. Signalene om disse markedsendringene kom allerede tidlig på 1950-tallet, men nå slo de fullt ut. Bransjen måtte forberede seg på tøffe tider fremover. Men ledelsen ved teglverket var fremsynt og tok flere strategiske valg for å møte utfordringene. De viktigste elementene var en utvidelse av bedriftens geografiske markedsområde, produktutvikling, investeringer i stadig bedre produksjonsutstyr og satsing på fasadetegl som hovedprodukt.

1970-årene - Fasadetegl

Etter 24 år som disponent overlot Aksel Westlund stafettpinnen til driftsleder Per R. Børresen. Han tok over som disponent 1. mai 1971. I løpet av de neste 7-8 årene ble det investert for godt over ni millioner kroner i maksimal utbygging av bedriftens produksjonsanlegg. Vi kan bl.a. nevne:

  • 1971: Starter med produksjon av Poroton – teglblokker med lav romvekt.
  • 1972: Tunnelovnen ble forlenget med 20 meter - kapasiteten økte betraktelig.
  • 1974: Helautomatisk anlegg for emballering av ferdigprodukter i krympfolie. Det første av sitt slag i Norge.
  • 1977: Doseringsutstyr for pigmenter for å produsere tegl med andre farger enn vanlig rød.

Den viktigste strategiske beslutningen var likevel å prioritere fasadetegl. Her var markedet stigende over hele landet, og svært få andre verk kunne levere god fasadetegl.

Produksjonsanlegg 1979

På 1970-tallet var produksjonen kommet opp i 14 millioner enheter og var størst i landet. Men hele produksjonsvolumet måtte håndteres manuelt. Fra tørke til ovn. Fra ovn til paller. For at ikke arbeidskraftkostnadene skulle spise opp overskuddet måtte noe gjøres. En utvidelse av det gamle anlegget var nær sagt umulig. Man måtte bygge nytt.

I 1979 ble det bygget et nytt teglverk ved siden av det gamle. Dette verket var blant de største og mest moderne i Nord-Europa med verdens nest største ovn for brenning av fasadetegl. Ovnen ble levert av Keller og var 106 meter lang og med en innvendig bredde på 7,8 meter. I tillegg ble sumperommet utvidet og det ble kjøpt nye snekkepresser fra Händle. Produksjonen var basert på 15 millioner teglstein og 15 millioner poroton. Ovnen ble startet opp i august/september 1979, og de første produkter kom ut av ovnen 1. oktober 1979.

En rekke uheldige omstendigheter førte imidlertid til økonomiske problemer i årene som kom. Kostnader ved det nye anlegget var overskredet, det hadde blitt forsinkelser i leveranser og lånerenten gikk opp. Den viktigste årsaken var likevel sviktende salg av Poroton. Bratsberg Teglverk AS begjærte offentlig akkord 24. februar 1984. Forhandlingene med kreditorene førte ikke frem og bedriften ble slått konkurs 4. juni 1984. Samme dag ble det inngått avtale om ovedragelse av anlegget til AS Norsk Leca.

Fra Norsk Leca til Wienerberger

Det tidligere firmaet AS Norsk Leca, den gang eid av cementselskapet Norcem, fusjonerte med Alna teglverk 1. januar 1977 og overtok driften av Bratsberg teglverk 4. juni 1984. Disse virksomhetene ble i 1986 registrert under navnet A/S Norsk Tegl. Driften ved AS Norsk Tegl - Alna ble innstilt i juni/juli 1989. Virksomheten ved Bratsberg fortsatte. Norcem, og dermed AS Norsk Leca, fusjonerte i 1987 med Aker. I 1996 fusjonerte Akerkonsernet med Scancem AB. I forbindelse med fusjoner til en skandinavisk byggevarekjede med navnet Optiroc fikk teglverket navnet Optiroc - Bratsberg Tegl. I 1999 overtok Heidelberg Cement AG hele Scancem. Bratsberg Teglverk ble til slutt solgt til Wienerberger, som overtok driften 1. januar 2001. Driften ble lagt ned 13 år senere, i november 2014.

Kilde: Børresen, Per R. (2007). Bratsberg teglverk og bransjens utvikling : med vekt på tiden etter 2. verdenskrig. Porsgrunn: Wera forl.

 

 

FylkeTelemark
KommuneNome
Etablert1957 (1895)
Nedlagt2014
Beliggenhet
MerknadTunellovn