Fra 1890 og frem til 1900, under høykonjunkturen for teglverkene, ble det anlagt tre verk i Eidsvoll (fra før hadde man Eidsvolls Værks teglverk):

  • Bådshaug teglverk AS ble anlagt av Ole Olsen Okgarn i 1892. Det lå ca. 1,5 km. nord for Eidsvoll stasjon, ut mot Vorma.
  • Lynesdalen teglverk ble anlagt i 1896 på den andre siden av Vorma, omtrent tvers overfor Bådshaug. Her var det fra før av et lite møllebruk som ble drevet av fossen i Holtåa. Det var gode tomter og bra leire, så det lå vel tilrette for teglverksdrift. Det var kammerherre Haaken Mathiesen og H. M. J. Kittelsen som startet Lynesdalen Teglverk.
  • Vormen teglverk ble anlagt i 1899, også ved Vorma. Initiativtager og en av stifterne, var tomtens eier Even Bådshaug. Det lå ca. 500 meter nord for Eidsvoll stasjon. Her var det sidespor fra jernbanen og brygge for lektere på elven.

Disse tre verkene ved Vorma, som tilsammen hadde en kapasitet på ca. 11 millioner enheter, ble i 1900 slått sammen til ett selskap: A/S Vormen forenede teglverker, med kammerherre Haaken Mathiesen som hovedaksjonær. Til direksjon i selskapet ble valgt: Ingeniør H. M. J. Kittelsen og gårdbrukerne Th. Enger, Lillehammer, og Even Bådshaug, Eidsvoll. Som bestyrer ble ansatt Joh. B. Støp, tidligere bestyrer ved Bådshaug Teglverk.

Tidlig drift - 1901 til 1910

Fra 1901 til 1910 var det dårlige tider og liten byggevirksomhet, og De forenede teglverker utnyttet ikke sin kapasitet. Eidsvold Værks Teglværk klarte seg bedre, kanskje på grunn av produktenes kvalitet. Sistnevnte ble i 1897 belønnet med sølvmedalje på Landbruks- og Industriutstillingen på Lillehammer.

Oppgangstider 1911-1921

Fra 1911 til 1921 var det oppgangstider igjen, med tilfredsstillende etterspørsel og bra priser. Samtlige teglverk i bygda hadde gode driftsresultater. Konkurransen mellom verkene innbyrdes begynte imidlertid etterhvert å gjøre seg gjeldende. Både Vormen Teglverk og Eidsvold Værks Teglverk gikk til ombygging og modernisering. Det første i 1916 og det andre i 1918. I 1917 ble Lynesdalen Teglverk nedlagt.

Vanskelige år fra 1921

Utover i 1920-årene ble det stadig vanskeligere for verkene. Konkurransen var skarp, lagrene store og markedet tregt. Prisene ble presset så langt ned at lønnsomheten uteble. Takket være modemiseringer gikk det en tid, men så måtte driften innskrenkes. I 1932 ble Eidsvold Værks Teglverk nedlagt for godt. Nå var det bare de to verkene ved Vorma igjen (Vormen og Bådshaug). Driften var svært ujevn utover i de vanskelige 1930-årene, ikke minst på grunn av den stadig sterkere konkurransen fra Oslo-verkene. I slutten av 30-årene var selskapet kommet i vanskeligheter, og verkene ble utbudt til salgs gjennom Eidsvoll Sparebank.

Nye eiere fra 1940

I juni 1940 ble A/S Vormen forenede teglverker kjøpt av verkseier Jørgen O. Helgerud, Helle teglverk i Sunnfjord. Ledelsen og driften av verkene ble overtatt av sønnen, advokat Olbjørn Helgerud.

Gode år etter andre verdenskrig

I 1945 ble Olbjørn Helgeruds fetter, Leif Aadne, bestyrer for verket. Denne stillingen hadde han helt til nedleggelsen i 1969. Etterkrigsårene ble meget gode for bedriften, og produksjonsutstyret ble vesentlig forbedret. Ringovnen ved Bådshaug ble forlenget og utbygd i 1947. Nye tørkeanlegg ble reist bide ved Bådshaug og Vormen. Ved Vormen ble det installert oljefyringsanlegg på ringovnen.

Nedgang fra 1960 - nedleggelse 1969

I september 1960 brant Bådshaug teglverk ned og ble ikke bygd opp igjen. Forsikringssummen var altfor lav, og eieren led et betydelig tap, noe som var ekstra følbart fordi avsetningsforholdene var relativt gode i den tiden. Utover i 60-årene ble det stadig vanskeligere å skaffe arbeidskraft til sesongdrift. Dessuten gjorde konkurransen fra andre byggematerialer seg sterkere gjeldende. Da et av Skandinavias mest moderne teglverk ble bygd på Haga på Nes (Alna teglverk), måtte det siste teglverket på Eidsvoll gi opp i 1969. Restene av Bådshaug teglverk er revet, men Vormen teglverk står fremdeles (1980).

Produksjonsutstyrets utvikling

I 1906-07 ble både mursteinen og drensrørene formet på kolbestempler ved Vormen teglverk. Det ble produsert takstein på begge verkene i disse årene. En tid laget man også håndbanket murstein. Taksteinen ble formet for hånd. En former kunne lage 6-700 stein pr. dag.

Mannskapsstyrken ved mursteinsproduksjon var denne: 4 mann i leirbakken, 1 møller, 1 ilegger (i stempelen), 2 hjelpegutter (unnatagere), 2 bortsettere, 1 ovnssetter, 2 inntrillere, 2 uttrillere, 2 brennere, 2 dagarbeidere, 1 maskinist (dampmaskin), 1 steinrømmer og, som regel, 1 snekker. I alt: 22 mann.

Det ble brent ca. 50.000 stein pr. uke.

Det var hardt arbeide på teglverkene i de dagene. En mann hadde som oppgave både å frakte leira, passe mølla og trille leira bort til taksteinformeme. Etter nåtidens begreper et umenneskelig slit. Omkring 1910 ble trillebåra skiftet ut med vagg og spor fra leirtaket. Det var imidlertid bare ett spor, og dette måtte brukes til mursteinspressa om dagen. Men taksteinmølleren måtte også ha leire. En møller, Kristian Flesvig, hadde losji oppe på ringovnen og var ofte oppe klokken fire om morgenen og kjørte leire, så han ikke skulle hefte pressekara. Han var en hardhaus. En gang ble han tilbudt hjelp til denne umenneskelige jobben, men da sa han: "Nei, det går itte an, det blir altfor dyrt for verket." Det er Einar Løken, Eidsvoll, som forteller dette. Han var tilsammen 50 år ved Vormen teglverk.

I årene 1907-08 var en vanlig årslønn 5-600 kroner i Eidsvoll. På teglverket var det 10 timers dag og 20 øre timen. Det sier seg selv at arbeidet var særlig tungt for en uøvet. En svensk rallar hadde fått jobb med å rømme stein, sier Løken. Den ble satt opp i klosser a 200 stk. En dag Løken kom forbi, satt svensken på trillebåra, mismodig og kikket opp på steinklossene. Han hadde fått satt opp etpar stykker. "Fem så dar knosingar måste man ha, då forst har man ett tusen. Fy fasan! Jag åker tillbaka till gruvorna."

En nordmann var heller ikke så begeistret for arbeidet på verket: "Jeg begriper itte å je har gjort for noe gæli, som skulle komme hit." Han reiste til Amerika.

Løken fortalte fra sin første tid på verket at man kunne få et inntrykk av hvordan det sto til med økonomien i hjemmet, når det ble mathvil og nistematen kom frem. Han husket en mann som hadde to sønner med seg, en på ti år og en på 17. Han delte ett egg mellom dem og rasjonerte ut skiver av den grå byggmelskakua. En nabo av denne mannen hadde større fordringer. Han hadde med seg et seks liters spann med velling og "ei hel kaku" til niste for dagen. Hendte det at det ble litt igjen av kakua, klaget han over at han "itte atte matløse."

Odølingene på Bådshaug-verket hadde kraftigere kost. De hadde egg og melk og rå havregryn. De rørte havregryna ut i melk og strødde litt sukker på. De pleide å si: "Tener vi lite, så lever vi da gøtt."

Einar Løken arbeidet ikke bare i alle de jobber som kunne forekomme på et teglverk gjennom 50 år. Han arbeidet også iherdig for å forbedre arbeidernes kår. Han var en lesehest og fikk med seg eksamen fra amtskolen i yngre år. Dette kom til stor nytte senere i livet. Da de stiftet fagforening ved verket, ble han den selvskrevne sekretær, et verv han hadde i alle år til han sluttet ved verket. Belønningen var fagforbundets gullmerke. Han var medlem av herredsstyret i en årrekke. Han var glad i å skrive og ble referent for lokalavisene.

Teglindustrien i Eidsvoll, som engang var stor i bygda og representerte en betydelig del av næringsgrunnlaget, er blitt historie.

Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.

FylkeAkershus
KommuneEidsvoll
Etablert1900
Nedlagt1969
Beliggenhet