Trondhjems aktieteglverk

Det har vært teglverksdrift «hinsides Nidarbakken» siden middelalderen. Den tidlige virksomheten er knyttet til eldre teglverk i området og omtales nærmere under Baklandet teglverk. Trondhjems aktieteglverk som selvstendig virksomhet skriver sin historie fra 1890, da teglverket ble overtatt av et aksjeselskap og etablert under dette navnet.

Etablering som aksjeselskap (1890)

I 1890 overtok et aksjeselskap det eksisterende teglverket etter Nicolay Buch, som var siste private eier. Ved overdragelsen ble ingeniør Rolf Klingenberg ansatt som disponent i det nyopprettede selskapet. Klingenberg, utdannet kjemiingeniør, skulle komme til å lede virksomheten i 48 år, helt frem til sin død i 1938.

Året før overtakelsen, i 1889, hadde Klingenberg fått statsstipendium for å studere teglindustri i England, Skottland, Tyskland og Danmark. Kunnskapen fra disse studiereisene kom til å prege verkets tekniske utvikling i årene etter 1890.

Teknisk utvikling og utvidelser i 1890-årene

Kjernen i produksjonen var en ringovn oppført i 1868 av Nicolay Buch, altså før aksjeselskapet ble etablert. Etter overtakelsen i 1890 ble denne ovnen utvidet med fire ekstra kamre, noe som ga jevnere brenning og bedre varmeutnyttelse. Brennkanalen ble da så lang at det i perioder kunne benyttes to ildsoner samtidig.

I samme periode ble produksjonen utvidet til å omfatte sementvarer, blant annet gulvfliser og gipsrosetter. Det ble også anskaffet presse for tørrpressing av murstein etter engelsk metode, som var i drift frem til 1916. Mot slutten av 1890‑årene fikk anlegget elektrisk belysning.

Urolige år etter århundreskiftet (1900–1909)

Etter gode år frem mot 1900 gikk teglindustrien inn i en vanskelig periode. I verkets beretning for 1903 beskrives de siste årenes svake tider som et skremmebilde for nyetableringer. Både 1904 og 1905 var preget av lav omsetning, hard konkurranse og fallende priser.

Et viktig vendepunkt kom i 1906, da byggingen av Norges Tekniske Høyskole (NTH) i Trondheim ble besluttet. Av det årets produksjon på 2,5 millioner murstein gikk rundt 2 millioner til høyskoleanlegget.

Mellom stabilitet og krise (1910–1922)

Perioden 1910–1914 var preget av større stabilitet i byggebransjen. Første verdenskrig førte imidlertid til nye problemer: Byggevirksomheten stanset opp, arbeidskraft ble vanskelig å skaffe, og mangelen på kull ble etter hvert akutt.

Produksjonen sank gradvis. I 1914 ble det produsert 1,8 millioner murstein, men i 1918 ble det ikke brent en eneste stein. I 1921 var produksjonen nede i 258 000 stein.

Salget av drensrør og takstein holdt seg bedre. Allerede i 1913 var produksjonen av krumme takstein lagt om fra håndforming til maskinell fremstilling.

Nytt oppsving og råstoffomlegging (1923–1939)

Fra 1923 tok byggevirksomheten seg opp igjen. Verket installerte da ny strengpresse fra Svedala for murstein og gjorde også forsøk med eksport til Sverige, uten at dette ble varig på grunn av høye fraktkostnader.

Leirforekomsten på Øvre Bakklandet ble etter hvert uttømt. Det ble derfor kjøpt eiendom på Østre Berg på Strinda, hvor leire allerede var hentet til takstein og drensrør siden 1913. Fra 1930 ble all leire tatt ut herfra og transportert med lastebil til verket.

1930-årene var samlet sett gode driftsår. Produksjonen nådde 2,8 millioner enheter i 1939.

Krig, etterkrigstid og avslutning (1940–1970)

Da krigen kom i 1940, gikk produksjonen midlertidig ned. Etter frigjøringen ble driften kraftig trappet opp for å dekke det store behovet for teglvarer. Produksjonen kulminerte i 1948, med over tre millioner enheter, det høyeste nivået i verkets historie.

Rolf Klingenberg døde i 1938 og ble etterfulgt som disponent av Egil Flønes, som hadde vært knyttet til verket siden 1913. Kontorsjef Erling Johnsen var også tilknyttet virksomheten i mange år og fulgte verket frem til nedleggelsen. Trondhjems aktieteglverk ble nedlagt i 1970.

Ringovnen – bevaringsstatus

Ringovnen ved Trondhjems aktieteglverk er i dag bevart, men delvis ombygd. Det er en av tre gjenværende ringovner i Norge og har stor industrihistorisk verdi. Anlegget er i privat eie.

Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.