I 1897 ble Vårdal teglverk bygget av interessenter fra Bergen med ordføreren i bygda som en ivrig forkjemper for prosjektet. Bakgrunnen var at Bergen ikke har leire for teglbrenning, og må derfor se andre steder for teglproduksjon. Tidligere hadde bergensere satset på teglproduksjon på både Karmøy og i Askvoll. Nå bygde de et teglverk i Vårdal, et stykke inne i Sunnfjord med kai ut til fjorden.
Leiren i Vårdalfeltet var ikke av den beste sorten, i likhet med de fleste beskjedne leirforekomstene nord for Rogaland. Men for hardbrent murstein var den god nok. Det høye innholdet av fin evjesand gjorde den tungbrent og med relativt lite sintringsintervall. Leira trengte derfor ringovn hvor brennkanalen var lang og med relativt lite tverrsnitt.
Ulykkelig vis gikk konstruktørene av ovnen den motsatte veien ved byggingen av ovnen. Lengden var litt under middels, men verst av alt: Tverrsnittet var usedvanlig stort, hele 5.60 meter bred og 2.75-2.80 høy under hvelvet. Den ble bygd solid, med ildfast foring i brennkanalen.
Hardbrenningen – klinker – ga en stor total krymping i steinmassene. Under dette la de høye steinrankene seg over slik at fyrsjaktene forsvant under fyrhullene. Brennerne måtte fyre ned mellom stablene, og resultatet ble katastrofalt. Store kvanta kull samlet seg tilfeldig i stablene og forårsaket svære sammensmeltinger. Da brennerne hadde mistet enhver mulighet for kontroll med fyrsjaktene og alle målinger, måtte brenningsresultatet bli store kvanta skrot og dessuten betydelige mengder lysbrent stein som det var liten anvendelse for i kyststrøkene.
Anlegget for øvrig var bra etter den tids forhold. Hele produksjonsanlegget var samlet i en bygning. Leiren ble til å begynne med gravet ut for hånd og fraktet inn med tippvogner. Man hadde liggende forelter, dobbelt valseverk og strengpresse. Leira egnet seg kun for mursteinproduksjon.
Tørkingen foregikk i overbygningen over ringovnen i to etasjer. All intern transport foregikk med trillebår. En vanskelighet var det også i regnværsperioder da den løse sandholdige leira lett ble for bløt. Den ubrente pulveriserte skrotsteinen strakk ikke til og man måtte ty til kalktilsetning for avstivning. Dette gjorde den magre leira enda magrere og klangløs i brent tilstand. Hertil kom gipsbelegget.
Selskapet burde på et tidlig tidspunkt tatt konsekvensen av den feilslåtte konstruksjonen av ringovnen og laget en ny brennkanal inne i den gamle, med en bredde på 3.80-4 meter og høyde under hvelvet 2.25-2.30 meter. Man kviet seg vel for utgiftene og for å «gjemme bort» den fine ildfaste foringen man hadde fra før, men en slik investering ville ha betalt seg på kort tid. Til det nye hvelvet kunne man jo brukt vrak-klinker i en viss utstrekning, av egen produksjon.
I slutten av 1950-årene var bristen på arbeidskraft blitt betydelig ved sesongdrift, og selskapet besluttet seg for en rasjonalisering i formings- og tørkeanlegget. Gravemaskin var forlengst blitt anskaffet. Leira ble tippet på gulvplanet og gikk derfra på et bredt gummibelte opp til forelter og derfra til et dobbelt valseverk. Pressen var en tysk fabrikat, Händle. Konsulentfirmaet i Oslo hadde imidlertid valgt en for spinkel type for den trege leira ved Vårdal, som ble betydelig verre ved tilsetning av kalk. Pressekammeret sprakk under påkjenningen, og firmaet måtte sette inn en kraftigere type.
Kammertørken og de elektrisk drevne bortsettervognene ble levert av firmaet Tegelindustriella Byrån i Stockholm og virket tilfredsstillende rent teknisk. Brenselsomkostningene ble imidlertid betydelige, da man ikke kunne nyttiggjøre seg spillvarmen fra ringovnen. Batteriet for tørken ble oppvarmet med olje.
Selv om man sparte inn endel på mannskapsstyrken, kunne dette neppe dekke de økte investeringer og brenselsutgiftene til tørken. Og da brenningsresultatet ikke ble bedre, ble det økonomiske resultatet stadig svakere. Avsetningen – særlig av de lysbrente sorteringene – ble også stadig tregere. I begynnelsen av 1960-årene ble driften ved Vårdal stoppet, og Helle teglverk kjøpte verket. Det har senere ikke vært i drift.
Kilde til tekst ovenfor: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.
Vårdal teglverk låg på Vårdalsneset I 1898 kom Vårdal teglverk i gang. Det var, David O. Bakke som fekk starta teglverket. Det var mange bygningar. På austsida av bygningen stod sju lagerskur for ferdig murstein og eit nyare bygg som inneheld, matsal, bad, garderobe og tørkerom for den ubrende steinen. På Nordsida låg maskinhall og verkstad.
Sør for hovudbygningen var eit lagerskur for kål og eit kontorbygning med hyblar, for overnatting. Leirtaket låg nordvest for verket. I 1966 vart det styrd konkurs, og då Helle teglverk (v/ Rolf Helgerud) som egde over 40 % av aksjane kjøpte dei opp resten. Dei dreiv det frå 1967 til 1971. Verket vart revet i 1990. I dag står ein bygning att på kaia, den er omgjort til pub, med namnet «Verket Pub», og er ein pub for til reisande og bygdefolk.
Kilde: Eikemo, Kjell.
Se også følgende artikkel:
- Teglverk i Askvoll, NRK fylkesleksikon.
Legg igjen en kommentar